Av Lars Landrø, instituttleder, Institutt for bioingeniørfag, NTNU.
12. MARS 2020 kom beskjeden; all undervisning skulle avlyses og campus stenges. Det var med en følelse av uvirkelighet jeg gikk fra laboratorieundervisning på Campus Kalvskinnet, opp til Laboratoriesenteret på St. Olavs hospital - der Institutt for bioingeniørfag holder til. Hvordan skulle vi løse dette? Hva med all den obligatoriske laboratorieundervisningen? Bachelorprosjektene? Forelesningene? Hvordan i all verden skulle vi sikre læringsutbyttet og studieprogresjonen til studentene våre uten å være fysisk på campus? Og hva med eksamen?
KORONAVIRUSET SNUDDE opp ned på hverdagen til oss alle, både profesjonelt og privat. Få av oss trodde vel at det skulle ta flere måneder før vi fikk en forsiktig åpning av campus igjen. Fortsatt har vi strenge tiltak.
Det er ingen tvil om at det har vært tøft for studentene. Å sitte alene foran skjermen på hybelen er ikke oppskriften på en god studietilværelse, og det er heller ikke måten å bli en god bioingeniør på. Samtidig synes jeg det er på sin plass å berømme studentene for hvordan de har taklet situasjonen. De har vist stor omstillingsevne, pågangsmot og forståelse for de tiltakene vi har måttet innføre.
DET SAMME GJELDER de som underviser. Det har ikke vært lett å sitte på hjemmekontoret og lære seg digitale samhandlingsverktøy som Teams, Zoom og Blackboard collaborate, samtidig som man skal klekke ut gode måter å digitalisere undervisningen på. Fra å ha noen mindre prosjekter med bruk av video og digital samhandling, ble vi kastet ut i en situasjon som krevde umiddelbar og full omlegging til digitale plattformer. Mye er prøvd, mye har lyktes, andre ting har ikke fungert så bra. Men det som er helt sikkert, er at pandemien har akselerert bruken av digitale læringsaktiviteter enormt. Utdanningssektoren har bygd erfaringer og kompetanse som det under normale omstendigheter ville tatt flere år å oppnå.
Et bedre digitalt etter- og videreutdanningstilbud for bioingeniører kan bli en positiv bieffekt av pandemien.
PANDEMIEN MÅ VI leve med en stund til. Vi har mer eller mindre drevet krisehåndtering helt siden mars 2020, men er det snart tid for en mer strategisk tenkning om den nye normalen innen høyere utdanning etter covid-19?
Pandemien har gjort oss oppmerksomme på hva fysiske møter og sosiale relasjoner betyr for oss. Samtidig har den gitt et nasjonalt løft når det gjelder digitalisering - både av undervisning og andre samfunnsfunksjoner. Hvordan vil dette endre oss? Noen endringer er nok kommet for å bli. Et eksempel: Før mars 2020 var det kun 3 prosent av norske legekontor som tilbød videokonsultasjoner, nå gjør over 60 prosent det. Det er lite sannsynlig at dette tilbudet tas bort når pandemien er over.
LA DET VÆRE helt klart: En stor grad av fysisk undervisning er helt essensielt for en god bioingeniørutdanning. Ikke bare av de åpenbare grunnene, som at studentene skal lære praktisk laboratoriearbeid. Det å selv utføre, observere og vurdere analysearbeid gir et bedre grunnlag for læring og forståelse - målt mot ren teoriundervisning. Det er også svært viktig for studentene å kunne møte medstudenter fysisk for sosialt samvær, og gjøre slikt som studenter gjør. Som Edgar B. Schieldrop, første formann i Studentersamfundet i Trondhjem, sa det: «Høiskolen vil gjøre dere til studerende, vi, Samfundet, vil gjøre dere til studenter. Den er blind som ikke øiner kløften mellom disse to ords betydning».
POENGET ER at dannelse er en viktig del av utdanningen. Denne dannelsen skjer i de fysiske møtene studenter imellom, og mellom studenter og lærere i det fellesskapet og fagmiljøet hvor det foregår læringsaktiviteter og sosialt samvær.
Den nye normalen for heltids-bioingeniørstudenten vil være mer digital enn før pandemien. Digital undervisning kan gi større fleksibilitet og mer variasjon. Brukt på riktig måte kan den bidra til å styrke læringsutbyttet og effektivisere den fysiske undervisningen. Men de største mulighetene for endringer ligger kanskje ikke hos heltidsstudenten. En ting digitaliseringen gjør, er at den visker ut geografiske og organisatoriske skiller. Den kan gjøre det lettere å oppnå regjeringens mål om livslang læring.
«Ingen skal gå ut på dato, åpne akademia for de som ikke er heltidsstudenter. De på 50 må få tilbud om etter- og videreutdanning, ikke pensjonist-kurs», sa statsminister Erna Solberg nylig til NTNUs ledere.
VI VET AT MANGE bioingeniører ønsker flere og relevante etter- og videreutdanningskurs, som kan kombineres med å være i jobb. Når du er i jobb er du allerede i et fagfellesskap, de fysiske møtene er ikke like viktige som for heltidsstudenten. Du kan være studerende, uten å være student på campus. Et bedre digitalt etter- og videreutdanningstilbud for bioingeniører kan bli en positiv bieffekt av pandemien. Vi vil gjerne være med på å realisere det, men da er det avgjørende at Erna ikke bare kommer med fine ord. Regjeringen må få endret det kompliserte regelverket for finansiering av etter- og videreutdanning. Da kan universitetene og høgskolene bygge bærekraftige tilbud – og gjerne samarbeide om dem.
Fem skribenter bytter på å skrive i Bioingeniørens faste spalte «Ytring»:
Lise Dragset (55), foretakstillitsvalgt for NITO ved St. Olavs hospital.
Lars Landrø (50), instituttleder, Institutt for bioingeniørfag, NTNU.
Gro Gundersen (47), bioingeniør, MSc, Akershus universitetssykehus. Medlem av BFIs RUFBIF.
Marianne S. Emblemsvåg (50), bioingeniør, molekylærbiolog og stortingsrepresentant for Høyre.
Ida Folvik Adem (28), bioingeniør ved Martina Hansens hospital i Bærum.
