Av IDA FOLVIK ADEM
MANGLENDE SYNLIGHET er noe bioingeniører ofte diskuterer seg imellom. Vi sier at vi ønsker å bli sett og hørt, men hever som regel stemmen kun rundt lunsjbordet blant kolleger. Vi må vise hvem vi er, i sykehusene og ute i samfunnet.
VI KJENNER VEL alle følelsen når noen kaller oss «stikkedama», «blodigla», «labdama» eller «vampyren». Men i stedet for å fleipe det bort kan vi rette ryggen og si fra om at vi ikke vil ha slike kallenavn. Jeg sier alltid, med et smil, men klart og tydelig: «Nei, det er ikke stikkedama som kommer, jeg er bioingeniør».
Så enkelt, men så effektivt.
PASIENTER på poliklinikken kaller meg ofte sykepleier eller sier ting som «jaja, her sitter du og tar blodprøver hele dagen, det må jo bli kjedelig». Da forteller jeg hva en bioingeniør er og hva vi gjør. «Dette visste jeg ikke, men så utrolig spennende», er gjerne responsen.
Å fortelle pasienter hvem vi er og hva vi gjør gir så mye tilbake til oss. Mange av mine pasienter har barnebarn som skal begynne på høyere utdanning. Kanskje bidrar vi til å rekruttere flere skarpe hoder til bioingeniørutdanningen ved å dele kunnskapen vår med pasientene. Vi må ta oss tid til å gjøre slike ting.
Jeg melder meg gjerne frivillig til å stå på Karl Johans gate i Oslo og formidle kunnskap om yrket.
VI BIOINGENIØRER føler ofte at vi ikke blir hørt blant de andre yrkesgruppene på sykehuset. Men tør vi si fra, eller gjør vi bare som vi får beskjed om uten å tenke selv?
På min arbeidsplass bygges det nå et nytt pasientmottak, og jeg representerer laboratoriet i en forbedringsgruppe der alle avdelingene skal få si sin mening. Den muligheten har jeg grepet. Jeg har stilt krav på vegne av laboratoriet, stått på mitt og forklart hvorfor det må være slik. Og da møtte jeg både forståelse og velvilje, og fikk gjennomslag for mange av ønskene våre. Leger, sykepleiere og andre som jobber her aner jo ikke hvordan vi gjør våre ting og hvordan våre rutiner er hvis vi ikke forteller dem det.
BLANT LEKFOLK er det ikke mange som vet hvem vi er. Hvorfor kan ikke vi, som sykepleierne, ha vår egen reklame på tv, stå på stand med ryggsekker og reflekser eller lage en sang om bioingeniører? Jeg melder meg gjerne frivillig til å stå på Karl Johans gate i Oslo og formidle kunnskap om yrket.
Det hadde vært morsomt med en undersøkelse der folk ble spurt om de visste hva en bioingeniør er og hva vi gjør.
JEG MENER vi burde starte en synlighetskampanje der vi kjører på med både reklame, bioingeniører i gatene og en holdningsendring blant bioingeniører på sykehus. Stå på ditt, det er lov å si «jeg er ikke enig» eller «jeg syns vi burde gjøre det på denne måten» til noen med en annen yrkestittel. Uten bioingeniørene hadde jo ikke noen av de andre fått gjort jobben sin, så vi burde stå med ryggen rak og hodet hevet og si «HER ER VI!».
Kjære bioingeniører, bli med. La oss vise alle hvem vi er!
Fem skribenter bytter på å skrive i Bioingeniørens faste spalte «Ytring»:
- Lise Dragset (54), foretakstillitsvalgt for NITO ved St. Olavs hospital.
- Kirsti Hokland (62), bioingeniør, studiekoordinator og universitetslektor ved Bioingeniørutdanninga, Universitetet i Tromsø.
- Marit Steinsund (58), bioingeniør og laboratoriekonsulent Noklus, Sogn og Fjordane.
- Marianne Synnes (48), bioingeniør, molekylærbiolog og stortingsrepresentant for Høyre.
- Ida Folvik Adem (27), bioingeniør ved Martina Hansens hospital i Bærum.
