At vi forteller hvilket fantastisk arbeid som legges til grunn for at pasientene skal få riktige prøvesvar til rett tid. Og det er ikke bare selve analyseringen med optimaliserte metoder som skal fram i lyset, vi må fortelle om alle forhold, fra rekvirering, prøvetaking og prøvehåndtering - til prøvesvaret gis ut. Dette er selve bioingeniørfaget og vår kompetanse!
ALT DETTE ER FORANKRET, kvalitetssikret og standardisert på sykehuslaboratoriene - i diagnostikken. Og det gjør at feilprosenten i laboratoriediagnostikken er lav; langt under én prosent. Det viser en internasjonal undersøkelse fra 2019. Av disse feilene utgjør de preanalytiske mellom 60 og 70 prosent.
I KLINISKE FORSKNINGSSTUDIER er imidlertid ikke dette like standardisert, viser ferske studier. Dette har store økonomiske konsekvenser. EU antyder at 10 millioner euro av forskningsmidler årlig går tapt på grunn av preanalytiske feil. Dette kan dere lese mer om i kronikken «Preanalytiske utfordringer i kliniske forskningsstudier». Årsaken er sannsynligvis sammensatt, men en viktig grunn kan være at bioingeniørene ikke involveres i alle ledd i samme grad som i diagnostikken. Vi kommer kanskje på banen når prøver skal analyseres, men er altfor sjelden med når analyser skal bestemmes, under prøvetakingen og heller ikke når prøvesvar skal beskrives og tolkes.
Klinisk forskning er et tverrfaglig samarbeid hvor bioingeniører må få en selvsagt og aktiv rolle.
FORSKNING ER SJELDENT ET ENMANNSVERK, men gjøres i samarbeid. Det kan være samarbeid mellom kolleger - også med andre profesjoner i tverrfaglige team. Viktigheten av det, er tydelig under dagens pandemi, når nye tester skal utvikles. Her må yrkesgrupper som leger, kjemikere, biologer og bioingeniører samarbeide tett.
Tverrfaglighet er viktig innenfor mange områder. Det fordrer imidlertid at de ulike profesjonene er i stand til å formidle sin egen kompetanse på en forståelig måte til andre faggrupper, og ikke minst at man har respekt for hverandres kompetanse. Dette er ikke enkelt, men helt essensielt for å få til et godt tverrfaglig samarbeid og dermed gode studier.
BIOINGENIØRER BØR PUBLISERE mer forskning, og de må være selvskrevne medarbeidere i kliniske studier. Men for at vi skal være berettiget til å være medforfatter, må vi være med når studien designes. Her kan vi bidra med bioingeniørfaglig kompetanse slik at riktige prøver tas, at prøvematerialet blir riktig håndtert, at riktige analyser og metodikk velges, og at tolkningen av analyseresultatene er korrekt. Vi må synliggjøre at den kompetansen vi innehar er mye mer enn bare «teknisk assistanse».
IFØLGE VANCOUVERREGLENE, som dere også kan lese om i dette bladet, er involvering i alle forhold av en studie nødvendig for at man kan regnes som forfatter. Det gjelder planleggingsfasen så vel som publiseringsfasen. Hvis man kun er med på å analysere prøver med standardisert metodikk, er man ikke berettiget til å være medforfatter. Så enkelt er det.
NILS JARLE OMA, medlem av BFIs fagstyre, skriver i «Fagstyret mener» i dette nummeret at «Vårt arbeid er gjerne vanskelig å forstå for andre, og det er akkurat innen de tekniske aspektene ved prøvetaking, prøvebehandling og resultattolkning at våre samarbeidspartnere ofte gjør feil eller misforstår.»
Kanskje det er på tide å endre dette? Klinisk forskning er et tverrfaglig samarbeid hvor bioingeniører må få en selvsagt og aktiv rolle.
