Kongress betyr yrende liv, høyt konsum av kaffe og hyggelige treff med tidligere kollegaer og studievenner. Men kongress er først og fremst fag!
Livet på bioingeniørkongressen som vitenskapelig redaktør var hektisk, men inspirerende. Tilbake på kontoret sitter jeg full av ny kunnskap, med flere ideer om mulige artikler til Bioingeniøren og en lang liste over personer som skal kontaktes i etterkant.
Mange deltakere sitter nok igjen med sterke minner fra de store plenumsforedragene, der latteren og tårene satt løst, og vi lot oss imponere av høyt faglig nivå og store visjoner. Jeg lot meg også rive med av Maria Strømme og Ørjan Olsvik, men høydepunktene for meg var like mye de frie foredragene og diskusjonene foran posterne til deltakerne. Programmet var tettpakket med interessante temaer innen alle fagfelt, og jeg led valgets kvaler mellom de syv forskjellige parallelle sesjonene.
... dersom din studie unnslapp min valgte strategi, så ta kontakt likevel!
Bioingeniørkongressen arrangeres hvert tredje år, og er en fantastisk anledning for oss i Bioingeniøren til å plukke opp temaer som er aktuelle å skrive om, og ikke minst en god mulighet til å komme i kontakt med aktuelle forfattere av fagartikler. Strategien for en vitenskapelig redaktør på jakt etter de gode artiklene var som følger:
- Gå på posterutstilling og snakk med forfatterne (en halvtime går altfor fort, plukk eventuelt med deg kopi av posterne og studer dem nærmere over en morgenkaffe i ettertid).
- Innta måltider med folk du ikke kjenner (da blir det mindre mimring og hverdagssnakk, - og mer fag).
- Delta på sesjoner med frie foredrag som gjerne har ordet metode, prosjekt eller sammenlikning i tittelen (gullgruver for bioingeniørfaglig forskning).
- Delta på workshop i forskning og diskuter med andre hvordan man skal få flere bioingeniører til å forske og publisere (oppmøtet var ikke det beste, men iveren etter å diskutere og dele erfaringer var det ingen mangel på).
For bioingeniører bør forske – både «hjemme» på laboratoriet og i samarbeid med andre avdelinger. Det er viktig at vi ikke bare utfører analyser i andres prosjekter, men også deltar med planlegging og tolkning. Det er ingen tvil om at vi har den beste kompetansen når det gjelder preanalyse og metode.
Vi trenger nysgjerrige bioingeniører som kan stille spørsmål ved situasjoner og problemer som oppstår i laboratoriene – og som ønsker å finne svar på dem. Da kan det raskt være en bioingeniørfaglig studie på gang. Vi trenger dessuten entusiastiske laboratorieledere som prioriterer tid og penger til forskning og publisering. Jeg vet de fins, og jeg håper andre kan la seg inspirere.
Det diskuteres hva som er «faget vårt» og hvor grensen mellom forskning og utvikling går. En ting er i alle fall sikkert, resultater som ligger i skrivebordsskuffen er per definisjon ikke forskning - forskning skal formidles! Ved å publisere synliggjør vi oss som yrkesgruppe og driver bioingeniørfaget videre. Her kommer Bioingeniøren inn i bildet – bruk oss!
Om min jakt på de gode artiklene i denne omgang kan kalles en triumf gjenstår å se. Og dersom din studie unnslapp min valgte strategi, så ta kontakt likevel!
Les også:
Forskning i rutinen - går det an?
Bioingeniører må synes bedre i medisinsk forskning