I månedsskiftet august/september var deltakere fra 34 ulike land samlet til verdenskongress for bioingeniører i Kobe i Japan. Vi har valgt å la det prege forsiden av Bioingeniørens oktoberutgave, og til sammen ni sider inne i bladet. Det sier vel det meste om hvordan vi i redaksjonen vurderer viktigheten av slike begivenheter.
At bioingeniørenes verdensorganisasjon (IFBLS) nå har fått en norsk president og at en norsk bioingeniør gikk til topps i posterkonkurransen på kongressen, er åpenbart av interesse. Men vi synes også det er viktig og interessant å gi leserne en smakebit av vertslandet og japanske bioingeniørers arbeidsliv og erfaringer. Det blir derfor enda mer stoff fra Japan i en senere utgave.
Som vanlig var det et betydelig antall nordmenn på verdenskongressen. Norge er et lite land og BFI er en liten organisasjon – den japanske bioingeniørorganisasjonen har til sammenligning ti ganger flere medlemmer.
Den som reiser ut, får gjerne et nytt blikk på seg selv og sin profesjon.
Men som nyvalgt IFBLS-president Marie Nora Roald gir uttrykk for i dette intervjuet: Vi kommer fra et ressurssterkt land hvor bioingeniørprofesjonen er godt etablert. Vi har råd til å engasjere oss internasjonalt, og norske bioingeniører er dyktige fagfolk med kunnskaper og ferdigheter andre kan ha nytte av å få del i.
Læring og erfaringsutveksling er imidlertid en toveis prosess. Den som reiser ut, får gjerne et nytt blikk på seg selv og sin profesjon, påpeker Roald.
Er det matnyttig å reise halve verden rundt for å bidra til global kunnskapsutveksling? For å lære om hva som skiller og hva som binder sammen bioingeniører på tvers av grenser og verdensdeler? For å kjenne på følelsen av at ens egen andedam bare er en liten del av et stort hav?
Svaret mitt er ja.