Jeg sitter her og leser siste nummer av Bioingeniøren (12 2010) om Per Fugelli sitt møte med min egen yrkesgruppe; bioingeniørene.
Jeg blir satt noen år tilbake i tid, og erindrer hvordan jeg selv opplevde å være ”stikkedame” ved Laboratorium for klinisk biokjemi på Haukeland universitetssykehus. Den gangen hadde jeg et innlegg i Bioingeniøren (4 2000), der jeg reflekterte over møtet mellom pasientene og meg som bioingeniør. Problemstillingene fra min fortid som ”stikkedame” er fremdeles aktuelle, og jeg vil igjen forsøke å belyse temaet sett fra mitt ståsted.
I rammeplan for bioingeniørutdanningene, datert 1. desember 2005, står det at ”Bioingeniørene skal møte pasienter med empati og respekt og ha utviklet evne til kommunikasjon og samhandling med pasienter…,”. Dette tolker jeg som at bioingeniøren skal ha evne til å forstå pasientenes situasjon, sinnstilstand og følelser, og kunne omgås dem deretter. Men kan man lære seg denne evnen? Kan man i forkant tilegne seg kunnskap om situasjoner som er så personavhengige? Empati må komme innenfra, men det er ikke sagt at det faller naturlig å ta den frem ved enhver situasjon.
Er vi bioingeniører virkelig viktige leverandører av menneskelig kontakt? Per Fugelli mener det. I en prøvetakingssituasjon er bioingeniørene, etter min mening, primært leverandører av en tjeneste bestilt av ”engangslegene”. Denne tjenesten er nødvendig for at bioingeniørene skal kunne få praktisere den tekniske delen av yrket sitt.
Om bioingeniørene, som eksperter med kunnskaper om preanalytiske variabler og feilkilder skal fortsette å ta prøver, er en annen diskusjon. Kanskje det er på tide å overlate blodprøvetakingen til en yrkesgruppe som har mer erfaring med ”human touch”?
Også hvordan pasienten møter bioingeniøren, påvirker samhandlingen og konversasjonen. Det forventes at jeg som bioingeniør skal opptre profesjonelt, men kan vi forvente noe av pasientene?
Jeg er sikker på at vi er den yrkesgruppen i sykehusene som har flest kallenavn. Da jeg startet min yrkeskarriere var stikkedame, blodsuger, blodigle og vampyr de vanligste. I dag kan man i tillegg oppleve å bli kalt ”det grusomste menneske på denne jord”, torturist og sadist. Det er kun pasientenes fantasi som setter begrensninger. Jeg har selv truffet pasienter som har spurt om jeg føler tilfredsstillelse når jeg stikker, om jeg sikler etter blodet deres, om jeg elsker å påføre andre smerte, eller om vi blander alt blodet og drikker det på slutten av arbeidsdagen. Jeg har forsøkt å fortrenge at disse bemerkningene faktisk gjør noe med meg. Men de lagrer seg, og noen dager murrer de mer enn andre dager. Hvordan skal man takle slikt verbalt vås, og samtidig være et medmenneske og vise empati? Går kanskje noen bioingeniører inn i en robotaktig rolle for å verne seg selv?
Per Fugelli bruker selv uttrykk som ”Jeg er blitt suget blod av…” og ”… å suge blod med human touch.”. For tiden er ordet ”suge” et hipt ord blant de unge - dog brukt i helt andre sammenhenger. Som min sønn på åtte år ville sagt det; ”Han der Per, han suger!”.
Kanskje med en viss human touch, hva vet jeg?
Per Fugelli snakker også om menneskelighet og folkeskikk. I intervjuet sier han ”La det bli et møte mellom to, hvor pasienten føler seg som et menneske – ikke som et nummer.”
Kanskje det ville hjelpe hvis man lot det bli et møte mellom to, der bioingeniøren også kunne føle seg som et menneske - ikke som et tenkt monster tatt ut fra en dårlig skrekkfilm. Min erfaring er at enkelte pasienter kan trenge både smilekurs og kurs i folkeskikk.
Av Camilla Eide Jacobsen, Avdelingsingeniør SKUP i Norge, NOKLUS