Bakgrunnen for Kunnskapssenterets anbefaling er 36 innmeldte hendelser (på to år) hvor pasienter har blitt påført brannskader under sykehusopphold. Fire av dem gjaldt spedbarn. Disse var alle knyttet til oppvarming av hæl før blodprøvetakiKunnskapssenteret har utarbeidet en rapport med anbefalinger for å unngå slike brannskader. Den er sendt ut til helseforetak i hele landet.
For blodprøvetaking av spedbarn konkluderer Kunnskapssenteret slik:
- Blodprøver av spedbarn bør tas som venepunksjon av kvalifisert personell og ikke som kapillærprøve, fordi det er mer skånsomt for barnet.
- Oppvarming av hæl før blodprøvetaking gir ingen sikker gevinst og bør unngås.
- Utstyr til lokal varmebehandling skal aldri varmes opp til mer enn cirka 40 grader. Det skal ikke brukes direkte på hud, men alltid pakkes inn i egnet materiale, som for eksempel frottéhåndklær.
Cochrane-rapporten
Jeg har lest Cochrane-rapporten som er utgangspunktet for Kunnskapssenterets anbefaling. Rapporten har svakheter som Kunnskapssenteret ikke har tatt hensyn til. Jeg mener derfor at konklusjonene, både i Cochrane-rapporten og i anbefalingene, ikke nødvendigvis er korrekte.
Her er en kort gjennomgang av rapporten, med mine kommentarer:
Kvalifisert personell: Rapporten presiseres at prøven må tas av dyktig og godt trenet personell. Det vil si det er ikke nok å være kvalifisert, en må også være godt trent i teknikken. Åpen venøs prøvetaking er en mer krevende prøvetakingsteknikk enn kapillær prøvetaking. Det kreves mye trening/kompetanse for å bli god. Er en ikke trent, kan det bli feilstikk, og det er i hvert fall ikke skånsomt for barnet.
Stikkeredskapstyper: Cochrane-rapporten sammenfatter flere forskningsrapporter og dermed inngår flere typer stikkeredskap. Også det har betydning for resultatet og dermed konklusjonen som er trukket. Jeg har opp gjennom årene brukt forskjellige stikkeredskapstyper og det er betydelige forskjeller. Noen er absolutt bedre enn andre. Vi har i mange år brukt «Tenderfoot» og er veldig fornøyd med den.
Smertereseptorer: Et poeng som trekkes frem til fordel for åpen venøs prøvetaking, er at det er flere smertereseptorer i hælen enn på håndbaken.
Oppvarming av hæl: Cochrane-rapporten tar ikke hensyn til om hælen er oppvarmet eller ikke når kapillær prøvetaking sammenliknes med venøs. Men bioingeniører som arbeider med blodprøvetaking av babyer vet at oppvarming hjelper, at blodgjennomstrømmingen blir bedre. Blodprøven blir lettere å ta siden det blør bedre, kvaliteten på prøven blir bedre siden man klemmer mindre. En klarer seg som regel med ett stikk. Det er en fordel for babyen.
Det beste utgangspunktet er en god og varm baby, med ekstra varme på hælen. Det vil si at babyen også må være godt påkledd med klær/teppe/dyne.
Sukkervann: I Cochrane-rapporten konkluderes det med at sukkervann får babyen til å oppleve mindre smerter. Dette gjelder både kapillær og venøs prøvetaking. Ved Sykehuset i Kristiansand har vi i mange år brukt sukkervann i forbindelse med prøvetaking av spedbarn, og vi har erfart at det virker godt.
Smerte: Hensikten med Cochrane-rapporten var å avdekke hvilken metode som er den mest skånsomme. Flere registreringsmetoder ble brukt. Men, en kan spørre seg hvor objektivt det er å ta med mors og fars synspunkter.
Effektivitet: I Cochrane-rapporten refereres det til en studie som konkluderte med at total tidsbruk ved venepunksjon er lenger enn ved kapillær prøvetaking. Det stemmer med vår erfaring.
Vi opplever at kapillær blodprøvetaking tar kortere tid og krever færre personer. Ved åpen venøs prøvetaking bør det delta tre personer: En som tar prøven, en som blander glass og en som trøster babyen. Ved kapillær prøvetaking er det nok med to personer. Den som tar prøven klarer også å håndtere glassene uten at det blir mye blodsøl og sløsing med blod.
Åpen venøs prøvetaking – i hodet
Ved sykehuset i Kristiansand har vi fått en utfordring. Det er et ønske fra sykepleiersiden på Nyfødtposten (premature og syke babyer) at bioingeniører også skal kunne ta blodprøver åpent venøst. Noen bioingeniører håndterer allerede denne teknikken. Men, nå er det også et ønske om at vi skal utføre åpen venøs blodprøvetaking i hodet, for ikke å ødelegge årer på håndbaken.
Hos oss dekker vaktlaget hele sykehuset, det vil si også Nyfødtposten. Skal alle kunne teknikken åpen venøs prøvetaking? Skal bioingeniører ta prøver i hodet? Skal alle kunne dette? Dette er spørsmål vi nå diskuterer.
Vinn – vinn – vinn!
I noen tilfeller er åpen venøs prøvetaking å foretrekke. Jeg tenker spesielt på de tilfellene hvor en trenger mye blod. Andre grunner kan være at babyen er veldig dårlig og en mener at veneblod vil gi et mer korrekt resultat - eller at babyen blir stukket ofte. Men i de fleste tilfeller mener jeg kapillær prøvetaking er å foretrekke, og da betyr det utrolig mye at hælen blir oppvarmet. Kvaliteten på prøven blir bedre siden det blør bedre. Babyen har det bedre siden oppvarmet fot gir mindre klemming og som regel kun ett stikk. Prøvetaker har det også bedre siden prøvetakingen går bedre. Altså vinn – vinn – vinn.
Hvordan hindre forbrenning?
Men, det må selvsagt ikke bli brannskader. På Barsel i Kristiansand har vi prosedyrer for hvordan hælen kan varmes opp uten at det gir fare for brannskade. Det er de ansatte på Barsel som gjør dette før bioingeniørene kommer for å ta prøver. De gjør det slik:
- Standardisert mengde vann i en hanske. Mengden er standardisert for å få knyttet godt igjen, slik at det ikke blir lekkasje og dermed våt seng. Hanske brukes fordi vi ønsket noe som sluttet godt om foten. Slutter det ikke godt om foten, blir ikke oppvarmingen like god.
- Hansken med vann legges i et varmeskap som har temperatur på 40 grader. Altså standardisert temperatur som ikke kan gi forbrenning.
- Hansken legges ikke direkte på huden, men med et tøylag mellom, for eksempel en tøybleie.
Vi leter etter andre løsninger også. Jeg er for eksempel på utkikk etter myke og føyelige gelvarmeputer som kan tørkes av med sprit og som vi kan ha liggende i varmeskapet slik at de alltid er klare til bruk.
Konklusjon
Jeg har nylig fått greie på at OUS Ullevål har sluttet å varme opp spedbarnshæler. Nå er jeg redd for at vi kan bli presset til det samme, noe vi virkelig ikke ønsker. Vi har jobbet i mange år for å få oppvarmingen til å fungere og ser dystert på det som nå skjer.
Hvis en tar hensyn til de punktene som er nevnt over, og velger best stikkeredskap, varm baby, oppvarmet fot og sukkervann, kan jeg ikke se at konklusjonen i rapporten nødvendigvis er at venøs prøvetaking er mest skånsomt.
Hvis man i tillegg tar hensyn til tidsbruk, bruk av personell, samt at åpen venøs prøvetaking er en mer krevende teknikk, mener jeg at kapillær prøvetaking i hæl fremdeles bør være hovedmetoden når det gjelder prøvetaking av babyer.
Oppvarming av hæl er det beste for babyen, prøven og prøvetakeren. Det er selvsagt nødvendig å ha en sikker og standardisert metode for oppvarming, slik at forbrenning unngås.
