Av MAREN ØVERSETH, medlem av yrkesetisk råd
Nylig deltok jeg i en praktisk demonstrasjon av en slik prosess, da vi i yrkesetisk råd (YER) og etikk-komiteen i NITO sammen arrangerte et temakurs i etikk. Jeg vil her bruke samme situasjon til å forklare hvordan vi kan øve på etisk refleksjon.
Verktøykassa
Gjennom flere år har YER brukt en metode for etisk refleksjon som professor emeritus Einar Aadland har utarbeidet. Den er forklart i NITO BFIs etikkhefte og har også vært omtalt i denne spalten før. Aadland setter søkelys på to fremgangsmåter for etisk refleksjon - en kalt «mitt problem», der problemeier presenterer et dilemma, og en annen kalt «vårt problem», der problemeier presenterer et dilemma av felles interesse for flere. Begge fremgangsmåtene bygges opp gjennom seks trinn og er innholdsmessig ganske like.
Første trinn handler om å finne ut hva som er dilemmaet, innhente informasjon og komme fram til to handlingsalternativ. I det neste trinnet forsøker vi å finne ut hvem som er involvert, deres følelser og hvordan de blir berørt. Trinn tre tar opp verdier og prinsipper, samt lover og retningslinjer. Deretter kan man trekke inn et reflekterende team, som skal komme med tanker og refleksjoner uten å komme med konkrete råd til problemeieren. Så rangerer man argumenter og vurderer konsekvenser av de to handlingsalternativene i et femte trinn, før man til slutt vurderer hva som veier tyngst på vektskåla og kan velge et av alternativene.
Mitt dilemma
Min vanskelige situasjon utspilte seg på en blodprøvetakingsrunde. Jeg skulle ta blodprøver av en eldre pasient, men i det jeg kom inn i rommet fikk jeg følelsen av at jeg ikke burde gjøre det. Pårørende satt ved senga til pasienten. Jeg snakket med ansvarlig sykepleier og fikk bekreftet at pasienten var døende og at all behandling var avsluttet. En liten stund senere kom vakthavende lege bort til meg. Han ønsket likevel at jeg skulle ta blodprøve av pasienten, og begrunnet det med at han trengte å overvåke elektrolyttene og at pasientens pårørende gjerne ville at det skulle tas prøver.
Det blikket som pasienten da sendte meg, sa mer enn tusen ord - «ikke gjør det»
Jeg gikk inn igjen til pasienten og gjorde klar til å ta en blodprøve. Det var ikke lett å finne årer, pasienten hadde mange blåmerker og var kald og ganske hoven. Til slutt stakk jeg i en tynn blodåre. Det blikket som pasienten da sendte meg, sa mer enn tusen ord - «ikke gjør det». Det kom ikke noe blod og jeg avsluttet prøvetakingen. Etter to nye stikk klarte en kollega til slutt å få tatt prøven, selv om vi var enige om at pasienten ikke ønsket dette.
Da vi kom tilbake til laboratoriet hadde de akkurat fått telefon fra vakthavende lege om at pasienten hadde sovnet inn og at det likevel ikke trengtes blodprøver.
Erfaringer
Legens og de pårørendes ønske om å ta blodprøven ble viktig. Handlingsalternativet «å stikke pasienten» påførte pasienten smerte, men legen fikk trygghet i sine vurderinger og kunne gi pårørende en opplevelse av at noe ble gjort. Det må også nevnes at det fortsatt finnes et hierarki på norske sykehus, der legene troner øverst, og selv om vi gjerne skulle stått opp for vår profesjon, så er det ikke så lett når legen ber oss om noe annet.
Etter å ha gjennomført refleksjonen ser jeg at vektskålen vipper mot handlingsalternativet «å ikke stikke pasienten», selv om vi endte opp med å ta blodprøven. For meg er det alltid viktigst hva som er best for pasienten, og blikket sa klart at pasienten ikke ville ta prøver.
Våre yrkesetiske retningslinjer kan støtte opp om begge handlingsalternativene, men de ble ikke utslagsgivende her. Jeg kommer til å stå i lignende situasjoner igjen, og med hjelp av etisk refleksjon håper jeg å stå bedre rustet til å velge det riktige handlingsalternativet for meg neste gang.
