Av BJARNE HJELTNES, medlem av yrkesetisk råd
Dette skjedde for mange år siden. Jeg skulle ta blodprøver av en ung sprøytenarkoman som var kommet til sykehuset for avrusning. Han så skeptisk på meg og sa. «Jeg er redd for blodårene mine, så det er best jeg får stikke selv». Jeg ble svært forbauset. Noe slikt hadde jeg aldri opplevd før. Hvordan i alle dager skulle han kunne klare å ta prøven og fylle glass med én hånd?
Dette var før butterflyens tid. Jeg hadde stor tro på mine egne evner til å ta blodprøver, var ikke så veldig ydmyk og svaret han fikk var: «Dette kan jeg, og dette er det jeg som gjør». Mange av venene hans var harde og fulle av arr, men jeg fant en helt grei åre på underarmen og fikk fylt mine glass uten flere protester.
Senere har jeg snakket med andre bioingeniører som har hatt lignende opplevelse og også blitt bedt om å ta prøver fra blodårer på halsen, på brystet eller i lysken.
De narkomane trenger grenser
Da jeg arbeidet med hovedfagsoppgaven min som dreide seg om blodprøvetaking, snakket jeg med en bioingeniør som arbeidet på en poliklinikk hvor sprøytenarkomane med slitne blodårer ofte kom til kontroll. Hun sa at de aldri lot pasientene få ta kontroll over blodprøvetakingen. Dette var bioingeniørens oppgave og ansvar. Noe av begrunnelsen syns jeg var rimelig patriarkalsk, men kanskje fornuftig likevel: De narkomane trengte grenser og måtte få grenser for sin adferd.
Det er viktig å etablere rutiner
Karen Appold omtaler utfordringer bioingeniører kan ha i møtet med «intravenøse rusmisbrukere» (1). Det kan i det hele tatt være vanskelig finne egnede blodårer. For å møte denne utfordringen må laboratoriet utarbeide rutiner for hvilke alternative årer en kan bruke - og trene bioingeniørene i å bruke disse. Skal prøven tas fra «uvanlige vener» må en ha gode kunnskaper i anatomi og praktiske ferdigheter for å unngå å skade pasienten. Hvis pasienten selv tar prøven og det oppstår skader, vil laboratoriet og bioingeniøren være ansvarlig for disse skadene. Heller ikke her har Appold noen annen løsning enn å etablere faste rutiner for hvordan disse utfordringene skal møtes.
Hvordan håndterer vi etiske dilemmaer?
Utfordringene jeg har skissert i denne artikkelen kan sees på som etiske dilemmaer, og det er etablert modeller for hvordan disse dilemmaene kan håndteres. Viktigst er likevel at dette er problemstillinger den enkelte bioingeniør ikke skal løse alene. Vi må diskutere disse dilemmaene på arbeidstedene, på konferanser og her i Bioingeniøren. Vi trenger å dele erfaringer for å kunne etablere gode og trygge rutiner.
