Blodgiverskjemaet er ferdig utfylt, alle kontrollspørsmål er stilt og giveren godkjennes. Hun ser på gavehylla og vurderer om det skal bli en ny Mummikopp eller ikke. «Ja, da er du klar for å gi blod?» sier jeg og reiser meg for å følge henne inn på tapperommet. «Ja, jeg er vel det,» svarer hun litt nølende. Denne nyansen i svaret gjør at jeg spør videre: «Er du ikke helt sikker?»
Og så kommer det. Muligheten til å snakke om alt som har skjedd i det siste er der, usikkerheten i hverdagen og livet generelt kan formidles. Demningen brister og jeg forstår at denne giveren er utslitt. Blodgivingen utsettes til et senere tidspunkt. Hun kjenner på lettelse og smiler gjennom tårene.
Det skal være trygt å gi – og å motta
Dette er en hendelse fra min jobbhverdag på blodbanken. Den er bare en av mange. Vår oppgave er å vurdere hver blodgiver fra gang til gang. Vi skal vite om legebesøk og undersøkelser siden sist. Vi skal snakke om reiser, studere kart og sette karantener. Og om medisiner er forenlige med blodgiving.
Et blodgiverintervju skal vi ikke ta lett på. Vi skal kvalitetssikre blodproduktet så godt som mulig. Det er dette vi må ha i tankene under hvert intervju. Som det står innledningsvis på spørreskjemaet: «Det skal være trygt å gi blod og det skal være trygt å motta blod.» Den setningen favner alt vi skal prøve å fange opp under samtalen med blodgiveren.
Vi skal ivareta både giver og pasient
Vi skal først og fremst ha fokus på pasienten. Det er enkelt å avvise en blodgiver som er forkjøla og forklare årsaken til at det ikke blir noen tapping akkurat den dagen. Det kan være verre å avvise på grunn av en utredning giveren skal gjennom, og som giveren selv ikke tenker på som avgjørende for selve blodgivingen.
Det er vår oppgave å finne ut om de er mentalt klare til å gi blod
Men vi skal også ha fokus på blodgiveren, for eksempel når det gjelder psykiske utfordringer og påkjenninger i hverdagen. De fleste er så drevet av et oppriktig ønske om å hjelpe andre, at de setter seg selv og sine egne behov til side. De møter opp pliktoppfyllende og vil bidra. Da er det vår oppgave å finne ut om de er mentalt klare til å gi blod. Opplevelsen av å gi blod kan bli annerledes dersom giveren er trøtt og uopplagt og står i utfordringer på jobb eller hjemme. Dersom blodgivingen ender i ubehag eller besvimelse, er det stor sannsynlighet for at giveren ikke kommer igjen.
Det er vår oppgave å ivareta både blodgiver og pasient. Vi må sette de grensene vi mener er riktige utfra faglige prosedyrer, og jeg vil driste meg til å si; magefølelsen vår. Vi kan bruke tid og ressurser på å skaffe nye blodgivere, men det er også viktig å ta vare på de vi allerede har. Vi må gi dem følelsen av å være uunnværlige, for det er nettopp det de er!
Godt nyttår!
Det er med en slik hyllest til blodgiverne jeg ønsker å starte det nye året. Samtidig ønsker jeg at alle bioingeniører i vårt langstrakte land skal vite hvilken fantastisk jobb de gjør akkurat der de er, og hvilken viktig brikke de er i vårt helsevesen. Vi er en del av dette maskineriet, som ikke alltid er knirkefritt, men som innimellom må smøres opp med en porsjon raushet, tålmodighet og forståelse oss imellom.
Alt godt for 2019!
