Prøvetaking uten pasientens samtykke

Blodprøvetaking uten pasientens samtykke er situasjoner alle bioingeniører blir eksponert for i løpet av sin yrkeskarriere, skriver artikkelforfatteren. Her fra en situasjon der det ikke var nødvendig med tvang. Ill. foto: Annette Larsen

Etikk

Prøvetaking uten pasientens samtykke

Når man plutselig står oppe i en situasjon hvor pasienten motsetter seg prøvetaking, må man ta en beslutning der og da. Vi bør snakke og skrive mer om disse vanskelige situasjonene! 

Publisert

Endret

Yrkesetisk råd har fått spørsmål om BFI har en veileder som kan være til hjelp for bioingeniører som må ta blodprøver av pasienter som motsetter seg dette. Spørsmålsstilleren sier at dette forekommer ved prøvetaking på psykiatriske sykehus. For egen del vil jeg anta at det også forkommer ved sykehus, sykehjem og poliklinikker.

Vi har ikke en slik veileder ennå, og det må vi vurdere om vi skal utarbeide, men det er flere lovverk som regulerer når og hva som skal til for å kunne bruke tvang i forbindelse med helsehjelp til pasienter. De to viktigste er kanskje «Pasient og brukerrettighetsloven» (§4A) og «Lov om psykisk helsevern» (§4-4). Men er kjennskap til lovverket nok når man står oppe i vanskelige avveininger om man skal ta en blodprøve? Antakelig ikke.

Beslutninger der og da

Jeg arbeider selv med utdanning av bioingeniører, og på vår utdanning lærer vi studentene om det grunnleggende lovverket som regulerer tvang, og hvordan man kan arbeide med dilemmaene som en mulig tvangssituasjon er. Jeg regner med at dette også blir gjort på de andre bioingeniørutdanningene. Imidlertid er det ikke nok med noen timers undervisning på grunnutdanningen. Dette bør også være spørsmål man arbeider med så lenge man tar blodprøver.

… man må ta valg som man senere kan bli usikker på om var riktige

Når man plutselig står oppe i en situasjon hvor pasienten motsetter seg prøvetaking, må man ta en beslutning der og da. Det er slett ikke sikkert man får tid til å tenke seg godt om, man er overlatt til sin egen intuisjon og man må ta valg som man senere kan bli usikker på om var riktige. For å lære mer om hva man bør gjøre i slike dilemmaer, kan man arbeide med caser som helst bør være så realistiske som mulig, man kan diskutere egne erfaringer med andre eller man kan la egne etiske komiteer, som yrkesetisk råd eller kliniske etikkomiteer, gå igjennom hendelsesforløpet.

Klinisk Etikkomite (KEK) ved det medisinske fakultetet, UIO, har vurdert en situasjon som omhandler tvang ved blodprøvetaking og som det absolutt er noe å lære av. Jeg skal gjengi den aktuelle situasjonen og gi et kort resyme av komiteens vurderinger, men jeg vil anbefale leserne å gå inn på nettsidene til KEK og sette seg inn i hele kasuistikken

Case om en prøvetaking

«Helsepersonell henvender seg til KEK og beskriver en sak der en pasient motsetter seg at blodprøve blir tatt. Pasienten motsetter seg fysisk og verbalt. Den som henvendte seg til KEK oppfatter pasientens ytringer som uklare og irrasjonelle. Pasienten er fysisk handikappet og har med en assistent på sykehuset. Bioingeniøren som skal ta blodprøven har ikke fått noen opplysninger om pasienten av annet helsepersonell (pleiere eller leger). Det er uklart for bioingeniøren om pasienten også kan være mentalt handikappet og/eller muligens ruspåvirket. Assistenten virker fullstendig innstilt på at blodprøvene skal tas, og holder pasientens arm fast mens bioingeniør tar blodprøven. Innsender informerer i ettertid behandlende lege om at pasienten motsatte seg at blodprøven ble tatt. Legen virker fornøyd med at prøvene er tatt».

KEK konkluderer med at «Pasient- og brukerrettighetsloven» ikke er brutt. Dette fordi bioingeniøren ikke hadde tilstrekkelig informasjon om pasienten og forhold rundt blodprøvetakingen. Det bør bli praksis å gi slik informasjon, og KEK slår fast at det er rekvirerende leges ansvar å vurdere om pasienten har samtykkekompetanse og om blodprøven skal tas, om nødvendig med tvang. KEK sier også at de ønsker en åpen debatt blant helsepersonell om slike spørsmål.

Vi må snakke og skrive mer om dette

Vi vet lite om hvor ofte bioingeniører er i situasjoner hvor det kan være aktuelt å bruke tvang, her trenger vi mer kunnskap. Ut fra mine erfaringer som blodprøvetaker, både på somatiske og psykiatriske sykehus, vil jeg tro at dette er situasjoner som alle bioingeniører blir eksponert for mange ganger i løpet av sin yrkeskarriere. Derfor bør vi både snakke og skrive mer om disse vanskelige situasjonene, og vi bør bruke ressurser på å kartlegge hvor mange tvangsprøvetakinger det er - og hvordan bioingeniørene takler disse situasjonene.

Stikkord:

Blodprøvetaking, Etikk, Pasient, Yrkesetisk råd