Mia ser på moren sin med triste øyne. «Det er ikke slik du tror mamma. Det er bare at jeg ikke er god nok».
Mor avbryter henne: «Klart du er god nok. Du er en fantastisk person. Ingen av de andre barna har akkurat dine egenskaper. Du kan kanskje ikke løpe like langt, like fort, men du har noe annet som er ti ganger bedre. Du har evnen til å tenke, til å fundere, til å sette spørsmåltegn ved ting du observerer. En evne du har utviklet over mange år, og som skal hjelpe deg gjennom livet og lære deg å håndtere motgang».
Hun rister på hodet og går sin vei. Det oppgitte sukket som følger forteller at det ikke er første gang denne monologen blir fremført av moren. Kunne hun ikke i hvert fall ha prøvd en annen innfallsvinkel?
Overambisiøse foreldre?
Hvor langt er du villig til å gå for at barnet ditt skal bli den beste? For at hun eller han skal få et fortrinn i et samfunn som dyrker sine idrettshelter og «flinke» personer? Hvor graden av vellykket måles i høyere utdanning, gode stillinger, pent utseende og gjerne en idrettskarriere i tillegg?
Når de målbare resultatene uteblir, er foreldrerollen et sårbart tema det er lett å sette spørsmåltegn ved.
Det finnes foreldre som har valgt å få utført genetiske tester på sine barn. Tester som muligens kan si noe om hukommelse, muskelegenskaper, sjansen for å utvikle overvekt og respons på diett og trening. Overambisiøse foreldre? Kan hende, men kan det ikke like gjerne være en respons på samfunnets ensidige fokus på resultater?
Best mulig utgangspunkt
I et stadig mer konkurransedrevet samfunn veier gode prestasjoner tungt, og flinke foreldre sørger for å hjelpe barna med lekser og stimulere til idretts- og treningsinteresse. De gjør det de kan for å gi barna et best mulig utgangspunkt for å hevde seg i konkurransesamfunnet. Det er viktig å synliggjøre at man tar samfunnets visjon på alvor. Kunnskap er nemlig makt. Er man bare villig til å jobbe hardt og målrettet, så kommer resultatene. «Suksessoppskriften» blir opprettholdt fordi den fungerer.
Men hva med de foreldrene som har barn som ikke utmerker seg i idrett, som egentlig ikke utmerker seg i noe? Barn som er overvektige - som sliter med å finne en tilhørighet.
Tar ikke disse foreldrene foreldrerollen på alvor? Er de ikke klar over hva som forventes? Er de egentlig egnet til å være foreldre?
De fleste foreldre er klar over hvilke forventninger samfunnet har. De følger «suksessoppskriften» og gjør sitt beste for å oppdra en veltilpasset samfunnsborger. Men når de målbare resultatene uteblir, er foreldrerollen et sårbart tema det er lett å sette spørsmåltegn ved.
Er det på tide å justere «suksessoppskriften»?
Når vi spør oss selv om hva slags samfunn vi ønsker, hva skal vi da svare? Skal vi fortsette å dyrke prestasjonssamfunnet og de målbare resultatene? Eller er det på tide å justere suksessoppskriften? Er det på tide å gjøre alvor av vår visjon om et samfunn som har rom for mangfold?
Et samfunn som vektlegger evnen til å stille viktige spørsmål, til å se svakheter ved systemet, til å finne gode løsninger for alle.
Et samfunn som har aksept for at det er mer enn én oppskrift for anvendbar kunnskap.
Er vi beredt til å gi alle like muligheter til å delta? For Mia er håpet om en dag å få oppleve å være god nok i ferd med å bli borte.
