Det var torsdag morgen. Asja og jeg samarbeidet om blodprøvetaking på medisinsk avdeling. Jeg likte å arbeide i lag med Asja. Hun var alltid så blid og hyggelig både mot meg og pasientene. Prøvetakingen gikk greit. Vi hadde bare to pasienter igjen på rom 104 før vi kunne unne oss en kaffetår. Jeg gikk bort til pasienten nærmest døra og Asja nærmet ser mannen i vindussenga. Før hun fikk sagt hva hun skulle, nærmest skrek han til henne: Ikke ta på meg, din neger. Kom deg tilbake til bushen der du hører hjemme. Asja sank litt sammen og rygget ut av rommet mens hun mumlet; unnskyld, unnskyld.
Hvorfor reagerer enkelte slik?
Du har kanskje opplevd noe liknende selv, eller vært vitne til at en kollega ble krenket? Heldigvis er det meget sjeldent at pasienter snakker så grovt og nedsettende til oss. Jeg vet ikke hvorfor pasienten reagerte slik. Mange er i en sårbar livssituasjon når de er innlagt på sykehus. De kan ha det vondt og vanskelig både psykisk og fysisk. I tillegg kan holdningene deres – eller tidligere erfaringer – gjøre at de reagerer på at vi bruker hijab, halter, stammer eller kommer fra en annen kultur. Vi må tåle at de er uvennlige og sure, men skal vi finne oss i at de er rasistiske og kjønnsdiskriminerende?
Når Asja blir dypt krenket, må jeg reagere. Hun trenger støtte der og da.
Gjensidig respekt
Det gjør vondt å bli utsatt for rasistiske uttalelser. Det er enklere å takle vanskelige pasienter som er frekke og ubehagelige mot alle, enn selektive kommentarer rettet mot noen få utvalgte. Helsepersonell skal behandle pasientene med respekt, toleranse og empati. Selv om det ikke er regler for det, forventer vi at pasientene har folkeskikk og møter oss med respekt. Hvis vi ikke reagerer på rasistiske uttalelser, aksepterer vi stilltiende slik oppførsel. Vi sender et signal til medpasienter, kollegaer, avdelinger om at der er greit å oppføre seg slik. Respekt mellom bioingeniør og pasient bør gjelde begge veier.
Hva gjør vi når pasienten ikke har folkeskikk?
Vi må støtte hverandre som kollegaer. Når Asja blir dypt krenket, må jeg reagere. Hun trenger støtte der og da. Det er viktig å si at dette ikke er hennes feil, men at pasienten oppfører seg uakseptabelt. I tillegg trenger hun oppbakking fra ledelsen. Det bør være lav terskel for å melde fra om slike hendelser for å forebygge gjentagelse. Alle som føler seg krenket må tas på alvor.
Hvordan reagerer vi overfor rasistiske pasienter?
Fordi vi sjelden kjenner pasientene, er det vanskelig å vite hva som er best å gjøre i øyeblikket. Noen ganger er det best å roe ned situasjonen, ta blodprøven og forlate rommet. Men det kan være en støtte for kollegaen hvis vi forteller pasienten at han/hun er god til å ta blodprøver. Uten å gå inn i diskusjonen, kan vi kommentere at vi er her for å gjøre jobben vår og ønsker respekt for det. Ofte er det bedre at de som kjenner pasienten tar hendelsen opp med vedkommende. Hvordan vi skal melde fra til pasientens avdeling, må vurderes i hvert enkelt tilfelle.
Vi må forberede oss
Det hender at vi gjenkjenner pasienter eller blodgivere som vi tidligere har hatt dårlig kommunikasjon med. Da er det akseptert at kollegaer overtar prøvetakingen eller tappingen. Det er best både for pasienten og meg at jeg ikke stikker min «sure nabo». Av og til varsler sengepostene oss om «vanskelige» pasienter. Da kan vi forberede oss og tilrettelegge for en best mulig prøvetakingssituasjon. I min historie var verken Asja eller jeg forberedt. Arbeidsmiljø som ofte er utsatt for vold, trakassering eller labile personer, har instrukser for å takle det. Kanskje vi også burde ha det?
Felles holdninger skaper trygghet
Neste morgen gikk Asja ut – med løftet hode – for å ta nye blodprøver. Den ubehagelige hendelsen ble tatt opp slik hun ønsket. Hun fikk støtte både fra kollegaer og ledelsen. Hun erfarte at rasisme og diskriminering ikke aksepteres på hennes arbeidsplass. Det gjorde henne trygg i jobben. Hun gledet seg til å møte de hyggelige og positive pasientene. De er det heldigvis flest av.
