«Fikk du tatt prøven av den døende?»

Illustrasjonsfoto: Annette Larsen

Etikk

«Fikk du tatt prøven av den døende?»

Er et menneskes død en hverdagslig hendelse? Skal blodprøver tas bare for å tilfredsstille en umoden leges nysgjerrighet? Dette var spørsmål etikkspaltens gjesteskribent tumlet med da han var ung og nyutdannet.

Publisert

Endret

Enkelte opplevelser brenner seg inn i sjelen. Den jeg skal forteller om her, skjedde på midten av syttitallet da jeg hadde min første jobb som fysiokjemiker, som det het den gangen. Jeg var 21 år og ikke veldig reflektert.

På de daglige prøvetakingsrundene var jeg ofte innom en gammel mann. Diagnosen visste jeg ikke, men han var svært syk. Etter hvert var det vanskelig å få kontakt med ham, og jeg forsto at det gikk mot slutten.

Om blodprøvene var nødvendige å ta, tenkte jeg ikke over. Jeg gjorde jobben min og tok de prøvene som var rekvirert.

Den siste prøven

Siste gang jeg var hos denne pasienten var han alene på rommet, han pustet ujevnt og da jeg stakk, merket jeg at det nesten ikke var blod i de vanligvis så tydelige venene. Så sluttet han å puste.

Var et menneskes død en så hverdagslig hendelse?

Jeg fikk tak i en sykepleier som var like utenfor døren. Hun konstaterte: «Å ja. Han er død nå», gikk inn og stengte den intravenøse væsketilførselen. Det var tydeligvis en dagligdags hendelse.

Dette gikk inn på meg. På vei tilbake til laboratoriet traff jeg den vakthavende legen. Opprørt fortalte jeg ham hva som hadde skjedd. Han svarte; «Fikk du tatt prøven? Det kunne vært interessant å vite hva elektrolyttverdiene hans var i dødsøyeblikket».

Jeg tror jeg sa noe om at det ikke var sirkulasjon i blodårene hans, men den uroen som plaget meg klarte jeg ikke å omsette i ord.

Etter hvert kom spørsmålene: Var et menneskes død en så hverdagslig hendelse? Var det meningen at han skulle ligge alene når han døde? Var han bare en gammel mann som ingen lenger brydde seg om? Skulle blodprøvene tas bare for å tilfredsstille en umoden leges nysgjerrighet?

Det var så uverdig, men hva kunne jeg gjøre?

En hellig time

Nå er dette snart førti år siden, men fortsatt kommer hendelsen tilbake til meg. Spørsmålene er der fortsatt, og den har vært med å prege meg både som privatperson og som yrkesutøver.

Dødstimen er, uansett om man tror på en gud eller ikke, en hellig stund. Et menneske som har gått inn i grenselandet mellom livet og døden, krever vår største oppmerksomhet, omsorg og ærefrykt. Vi skal alle samme vei og ingen skal behøve å gå denne veien helt alene.

Trenger vi etikk i undervisningen?

Da jeg var fysiokjemikerstudent, hadde jeg ingen undervisning i etikk, bare to timer i etikette: Hvordan vi skulle kle oss og oppføre oss. Jeg var ikke trent i å se etiske dilemmaer i yrkessituasjoner, og enda mindre å reflektere over dem. Vi ble opplært til å gjøre de oppgavene vi fikk uten å stille spørsmål.

Alle bør se nødvendigheten av at de kommende bioingeniørene trenger et solid etisk fundament å stå på.

Dagens bioingeniører har etikk og håndtering av etiske dilemmaer i sin grunnutdanning. Vi som underviser i dette emnet har en særlig ansvarsfull oppgave. Vi skal bidra til at studentene ser at de trenger det verktøyet som finnes i den etiske verktøykassen. Mislykkes vi, risikerer vi at studentene ser på etikk som livsfjern teori som bare fortrenger mer håndfast og «nødvendig» yrkeskunnskap.

Vi må derfor forsøke å koble teorien med de situasjonene vi vet at studentene kommer til å møte som ferdige yrkesutøvere, eller kanskje allerede i praksisperiodene. Vi trenger også hjelp av alle andre som deltar i opplæringen av studentene.

Alle bør se nødvendigheten av at de kommende bioingeniørene trenger et solid etisk fundament å stå på. Og ingen må «snakke ned» viktigheten av etikk og kommunikasjon i utdanningen.

Jeg har dessverre hørt lærere som underviser i mer «tunge fag» klage over at vi bruker opp dyrebar undervisningstid som burde vært bedre anvendt. Heldigvis har dette bedret seg.

Etikken ligger i handlingene

Lykkes vi, får vi nyutdannede bioingeniører som er bedre i stand til å takle krevende situasjoner enn det jeg var.

Jeg håper vi også får bioingeniører som blir gode kolleger og som kan yte omsorgsfull hjelp til pasientene.

Stikkord:

Blodprøvetaking, Etikk