Etiske dilemmaer til lunsj

Etikk

Etiske dilemmaer til lunsj

Å reflektere over situasjoner som vi bioingeniører kan komme opp i, er nyttig. Selv om vi ikke alltid kommer frem til en klar konklusjon, gir etiske diskusjoner oss et bredere spekter av handlingsalternativer neste gang vi står i situasjonen, skriver bioingeniører ved OUS Rikshospitalet.

Publisert

Endret

Vi er noen ansatte ved Medisinsk Biokjemi, Rikshospitalet OUS, som ble inspirert til å starte en etikkgruppe etter et kurs i BFIs regi i 2012. 

Gruppen inviterer til lunsjmøte cirka én gang i måneden, hvor vi tar opp et relevant etisk dilemma. Tema velges av oss etter innspill fra ansatte, og vi har en kasse hvor forslagene kan leveres anonymt. På vaktrommet har vi dessuten et infohjørne hvor det opplyses om tidspunkt og tema for neste møte.

Vi er heldige som har en ledelse som mener arbeidet med etikk er viktig, og som tilrettelegger for og oppmuntrer til at flest mulig får komme til diskusjonsmøtene.

Gjennomføring

På lunsjmøtene vurderer vi dilemmaene fra ulike perspektiv. For noen passer det å diskutere etter modellen vi fikk presentert på etikk-kurset, som også er beskrevet i BFIs etikkhefte.

Andre ganger er diskusjonene friere. Vi opplever at noen temaer får folk til å fortelle om vonde opplevelser som de bærer på. Vår erfaring er at det har stor verdi å kunne dele slike opplevelser i et trygt og lukket miljø.

Tema: Desentralisert prøvetaking

Et eksempel fra en av våre etikklunsjer velger vi å dele med Bioingeniørens lesere. Det ble på forhånd opplyst om at møtet ville bli referert i Bioingeniøren.

Temaet denne dagen berører desentralisert prøvetakning. Situasjonen ved vår avdeling per i dag er at sykepleier skal ha forsøkt å ta prøven selv, før de kan tilkalle en bioingeniør.

Vi har imidlertid sett mange oppstukne pasienter der den eneste gode venen er punktert. Det er ikke god pasientbehandling og vi synes ikke det er etisk forsvarlig å kreve at en som ikke føler seg kompetent skal stikke en syk person bare fordi det er regelen.

Det er ikke alltid vi kommer frem til en konklusjon, men det er likevel nyttig å ha reflektert.

Vi har derfor avtalt med sengepostene at vi skal ta prøver av spesielle pasienter som det er vanskelig å stikke. Vi registrerer disse pasientene i en liste på laboratoriet. Sykepleierne er som regel ikke til stede under prøvetakingen.

Dessverre opplever vi at enkelte avdelinger tilkaller oss i utide – selv om pasientene har godt synlige årer som er greie å stikke i.

Vi er nå i en prosess hvor vi vurderer å endre rutinene. Utfordringen er å finne gode løsninger som ikke går ut over pasienten.

Dilemmaet

Dilemmaet som vi formulerte var: "En sykepleier ringer og ber om hjelp til vanskelig prøvetaking. Hva gjør du?".

Vi startet med å spørre hvem som var involvert. Vi ble enige om at det var sykepleier, bioingeniør og pasient. Deretter diskuterte vi oss frem til to handlingsalternativer, for så å diskutere konsekvensene av de to alternativene.

Referatet vi kom fram til ser slik ut:

Alternativ 1:

Vi bistår uten å stille spørsmål 


Alternativ 2:

Vi bistår ikke uten at sykepleier først har forsøkt å stikke pasienten på den vakten.

Vi kjenner enkelte avdelinger som ofte har "vanskelige" pasienter og vet at det er nødvendig når de ber om hjelp.

Smertefullt for pasienten, de kan bli oppstukket, ødelagte vener.

Subjektivt: Det varierer hvem som mener at en pasient er "vanskelig". 


Alternativ til å kreve et "stikk" kan være at vi ber om at sykepleier har satt på stasen og sjekket.

Hensyn til pasienten.

Sykepleiere føler seg mistenkeliggjort.

Konklusjon ble: Vi må ha en høflig dialog med sykepleierne. Det er rimelig å be om at sykepleier er til stede når vi tar prøven. Både for å veilede og for å få til en god samhandling.

Refleksjonene gjør oss tryggere

Det er ikke alltid vi kommer frem til en konklusjon på dilemmaene som vi tar opp. Men det er likevel nyttig å ha reflektert rundt gitte situasjoner.
Neste gang vi står i dilemmaet har vi et bredere spekter av handlingsalternativer og eventuelle konsekvenser. Dette styrker oss i arbeidet og gjør at vi føler oss tryggere i de valgene vi gjør i en hektisk hverdag.

Ansatte ved laboratoriet kan komme inn i mange vonde og traumatiske situasjoner. Møter i etikkgruppen åpner for at man kan snakke om slikt, og et delt problem kan bli et halvt problem. Det er godt å ha et sted hvor man i trygge omgivelser kan komme med reaksjoner av følelsesmessig art.

Stikkord:

Desentralisert blodprøvetaking, Yrkesetikk