Av: Kristin Løes, medlem av yrkesetisk råd
Dagens muligheter for diagnostikk og behandling bygger på forskning og på erfaringer satt i system. Forskning på mennesker og biologisk materiale er avhengig av mennesker som sier seg villige til å delta. Jeg har truffet en del mennesker som deltar i forskningsprosjekter, enten som forsøkspersoner eller i kontrollgrupper. De fleste er glade for å kunne bidra. Kanskje dreier det seg om et prosjekt hvor de selv eller familien kan ha direkte nytte av resultatet, eller kanskje er temaet for prosjektet av stor samfunnsmessig interesse. Andre har sagt at de egentlig vet lite om prosjektet, men de tenker at forskerne vet best, og at det derfor er greit. Ofte har jeg inntrykk av at de vet lite om hvilken betydning det kan få for dem selv. En gang fikk jeg spørsmålet «Er det en plikt å delta i medisinsk forskning?».
Jeg vil bruke denne spalten til å svare.
Etiske vurderinger
Temaet forskningsetikk dukker helst opp i mediene i forbindelse med juks, uredelighet eller vikarierende økonomiske motiver. Det er mer sjelden at forsøksdeltakere kommer i fokus, men det skjer. Jeg minner om MIDIA-studien, hvor Folkehelseinstituttet fant barn med økt genetisk risiko for diabetes 1, og informerte foreldrene om dette. Foreldrene var ikke forberedt på en slik beskjed. I vinter hørte vi om alvorlige komplikasjoner knyttet til et prosjekt med pasienter som ble operert på grunn av hydrocephalus. Man tok samtidig en hjernebiopsi til forskning. I vår var det store oppslag om at unge jenter som deltar i en HPV-undersøkelse ikke får beskjed hvis det blir påvist at de er smittet. Er det greit?
I Norge skal alle medisinske forskningsprosjekt forhåndsgodkjennes av Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK). REK vurderer om forskningen blir drevet forsvarlig. De veier nytte mot risiko og vurderer om personvernet er sikret og at Helseforskningsloven følges.
De åtte årene jeg var representant i REK fikk jeg innblikk i et mangfold av små og store forskningsprosjekter. Det som ble viktigst for meg var å sikre at forsøkspersonenes interesser ble ivaretatt. Ville jeg kunne anbefale mitt barn, min ektefelle eller min gamle mor å delta i dette prosjektet? Vurderte jeg dette som etisk forsvarlig?
Hva er viktig for meg som forsøksdeltaker?
Hvis jeg en dag blir invitert til å være forsøksdeltaker vil jeg sette meg godt inn i hvilke følger det kan få for meg selv. Vil jeg bli utsatt for undersøkelser, behandling eller inngrep som kan være en risiko? Hvilken risiko er jeg villig til å ta?
Skal det tas blodprøver vil jeg vite hvilke analyser som skal gjøres og at disse er relevante for prosjektet. Jeg er skeptisk til prediktive tester, og jeg er opptatt av at informasjonen om meg tilhører meg, og at jeg selv skal kunne velge å vite – eller ikke vite.
Ny teknologi har gjort genomsekvensering mulig, biobanker sitter på store mengder materiale, forskning foregår over landegrensene, og dataregistre kan kobles. Det betyr at blodprøven jeg avgir kanskje vil kunne bli gjenbrukt i flere land i mange år, og opplysninger om meg og mine blodprøver kan muligens bli benyttet i annen forskning. Derfor er det viktig for meg å vite om mine opplysninger blir anonymisert eller avidentifisert. Disse opplysningene skal fremkomme i informasjonsskrivet, hvor det også skal stå at studien er godkjent i REK.
Det er viktig å huske at det er forskjell på forskning og behandling. Hvis patologiske funn avdekkes er det ingen selvfølge at forskeren informerer, behandler og følger opp. Det er ikke en gang sikkert at det finnes behandling. Forskning skal først og fremst generere kunnskap som kan komme morgendagens pasienter til gode.
Det er ingen plikt
Så er det en plikt å delta i medisinsk forskning?Mitt svar er nei. Et grunnleggende prinsipp for medisinsk forskning er at den bygger på frivillighet og informert samtykke.
Men jeg vil samtidig appellere til den sosiale samvittigheten, for forskningen trenger uselviske bidragsytere. Hvor langt hadde medisin kommet om vi ikke hadde hatt frivillige som stiller opp? Vi nyter alle en fordel av slik frivillighet.
Til dem som blirinvitert til å delta i medisinsk forskning vil jeg anbefale å lese informasjonsskrivet nøye og reflektere over hva det vil kunne bety for dem selv. Hvis man føler seg trygg og komfortabel med å delta, så si ja!