”Jeg kommer inn på laboratoriet, får et nikk i retning av en stol. Ingen øyne, ingen hender, ingen smil møtes. "Navn og fødselsnummer" sier maskefjeset. "Det blir et stikk" sier maskinstemmen. Så slutt. Intet adjø. Ingen lykke til.”
Sitatet burde være velkjent for de fleste bioingeniører. For to år siden ble vi uten nåde omtalt i boken, "Døden, skal vi danse?", av samfunnsdebattanten og sosialmedisineren Per Fugelli. Reaksjonene lot ikke vente på seg og mange ble fornærmet. Det å bli beskrevet som robotaktige, at vi gikk på autopilot og utøvet vårt yrke som om vi var Toyota-arbeidere, var ikke oppløftende. Vi ønsker jo å gi pasientene en følelse av trygghet og faglig, god omsorg når de kommer for å ta blodprøver, men i stedet ble vi beskyldt for å gi dem et opphold i en ståltank.
Var påstandene urettferdige og satt på spissen? Sosialmedisineren ble i etterkant av utgivelsen av boken spurt om dette virkelig var hans oppfatning av oss som yrkesgruppe. Svaret var et "tja", og jeg kan bare oppfordre leserne til å lese intervjuet med Fugelli i Bioingeniøren 12 2010 enda en gang.
Hva med maskefjeset og maskinstemmen?
Kroppsspråket utgjør cirka 55 prosent av kommunikasjonen vår, stemmen og tonefallet nærmere 40 prosent. Dermed utgjør ordene bare fem prosent av det vi formidler. Hvor ofte tenker vi over det?
Vi liker å unnskylde oss med at vi har dårlig tid. "Good morning, let the stress begin" står det skrevet i den svette pannen vår, der vi fordyper oss i prøvebunken om morgenen, bekymret over den lange køen på poliklinikken. Vi innbiller oss at ingen merker hvor stresset vi er, for vi sier jo ingenting og starter så fort vi kan med alle arbeidsoppgavene.
Uten å komme med et eneste klagende utsagn har vi med kroppsspråket, som også er stemmen og blikket, formidlet ganske mye. Det skal ikke mer enn én sur medarbeider til før en hel morgen kan være ødelagt! Ingen kollegaer eller pasienter liker å bli møtt av en som går lett foroverbøyd i vinkel og ikke har tid til å hilse. Et smil, en oppmuntrende hilsen og et klapp på skulderen tar ikke lang tid, men kan være utslagsgivende for en hel arbeidsdag.
Skjønner de ikke at vi gjør så godt vi kan?
Kravene til helsevesenet er stadig voksende og den moderne pasienten vil stadig etterspørre nye og bedre behandlingsmetoder, kortere ventelister og mer komfort på helseinstitusjonene. Det er bare å følge med i avisene; daglig kan vi lese om uheldige og tragiske hendelser som tildels har fått fatale konsekvenser. Det er ikke lystig lesning og det er heller ikke bekvemt å være del av et system som tilsynelatende fungerer så dårlig. "Lite vi kan gjøre", tenker vi og fortsetter i den daglig rutinen og synes at vi selv gjør maksimalt ut av ressursene vi er blitt tildelt på egen avdeling.
Men er det knappe budsjetter som gjør at helseinstitusjonene til stadighet blir uthengt? Svaret er muligens igjen det som sosialmedisineren Fugelli gav oss bioingeniører; "tja"...
Pasientene vi møter i hverdagen er ofte i en eksistensiell krise. Noen er mentalt svekket, uvitende, redde, avkledde, liggende i en seng. De opplever seg selv som unike og vil på alle måter ha best mulig behandling og pleie. Maktforholdet mellom pasient og helsefaglig arbeider blir aldri i likevekt.
Mange innenfor helsefaglige yrker kan fortelle at da de selv ble alvorlig syke oppdaget de nye sårbare sider både ved seg selv og pasientrollen. Det er særlig møtet med alle de ulike menneskene i institusjonen de husker og kommer tilbake til, ikke at sengen var for dårlig eller at maten ikke smakte. Hovedandelen av klagene som blir meldt inn til sykehusene er avvik som kan defineres som mangel på folkeskikk.
Gledelig jul!
Vi må derfor ikke forsvinne ned i bunken med alle arbeidsoppgavene og gjemme oss innenfor laboratoriedøren. I møtet med kollegaer og pasienter må vi være bevisste vårt eget kroppsspråk, ta oss tid til et smil og en hyggelig hilsen. Det koster så lite og kan være til mer støtte og glede enn vi aner.
Gledelig jul og lykke til i det nye året med de utfordringene det medfører å være en god kollega og en medmenneskelig bioingeniør!