Av: Marit Zimmer Lopez, medlem av yrkesetisk råd
Heldigvis har jeg gode kollegaer som ser når jeg synes noe er vanskelig, og som tilbyr meg et klapp på skulderen, en kopp te eller et par lyttende ører.
Erfaring hjelper
Vi bioingeniører har et spennende yrke med mange utfordringer. De fleste kjekke og positive, men vi kommer også opp i situasjoner som kan være stressende eller vanskelige.
Alvorlige ulykker eller dødfødsler er opplagte eksempler for oss som har pasientkontakt. I tillegg kan kommunikasjonen med pasient, pårørende eller andre ansatte på sykehuset være vanskelig. Det er ikke lett hvis man opplever å bli anklaget for å gjøre en dårlig jobb.
Noen ganger sier man selv noe man angrer på. ”Godt nyttår”, sa jeg til en pasient tidlig 1. nyttårsdag. Og angret med det samme - det skulle nok ikke bli noe godt år for den pasienten.
Hva som oppleves som vanskelig varierer selvfølgelig fra bioingeniør til bioingeniør. Erfaring spiller en rolle. Selv om det finnes situasjoner der få forblir uberørte, vil stressnivået som regel bli lavere etter hvert som man blir mer erfaren i jobben sin.
Se kollegaen din
Tross gode prosedyrer, hender det at vi gjør feil. Man føler seg ikke særlig høy i hatten dersom man gir ut feil analysesvar, tar prøve av feil pasient eller gjør en feil som setter store analysemaskiner ut av spill i dagevis.
Noen ganger ser man et kjent navn på et prøveglass. Andre ganger kommer virkeligheten veldig nært når man analyserer en prøve og forstår at en pasient snart vil få en veldig dårlig nyhet.
På arbeidsplassen er det viktig å være var for kollegaers følelser. Man må se hverandre, lytte til hverandre og akseptere at det man selv ikke synes er spesielt vanskelig, kan være vanskelig for andre.
Lytte og støtte
På Stavanger universitetssjukehus, hvor jeg arbeider, er det en formalisert ordning for kollegastøtte. Sykehusets ledelse anerkjenner med dette at personalet står oppe i situasjoner som påvirker oss psykisk og ønsker å tilrettelegge for en bedre ivaretakelse av de ansatte. Kollegastøtteordningen skal ikke erstatte verken ledelse eller vernetjeneste, men være et supplement til disse.
Hver avdeling på sykehuset oppfordres til å velge sine kollegastøtter, som så får tilbud om å delta på et todagers grunnkurs og årlige oppfølgingsdager. Kollegastøttene har taushetsplikt, og skal være et lavterskeltilbud til kollegaer som har hatt en opplevelse som føltes vanskelig.
Kollegastøttens viktigste rolle er å lytte og å tilby støtte. Tanken er at det kan være lettere å snakke med kollegastøtten - en likemann – om en vanskelig situasjon, enn med en leder som kanskje ikke står oppe i tilsvarende situasjoner særlig ofte.
Erfaring tilsier at man bearbeider hendelser raskere ved å snakke om dem. Da kan det gå lettere å legge den negative opplevelsen bak seg. I tillegg forsøker kollegastøttene å påvirke arbeidsmiljøet ved å videreformidle det de har lært på kurs og oppfølgingsdager. Håpet er at vi alle skal være gode kollegaer for hverandre, og at det skapes rom for å snakke om både positive og negative opplevelser man har i løpet av arbeidsdagen.
Det er ikke alltid så enkelt
Jeg er en bioingeniør som synes at pasientkontakt er en av de mest givende sidene ved jobben min. Men jeg tror at for å fullt ut kunne nyte de beste sidene ved dette arbeidet, må man også vedkjenne seg at det ikke alltid er like lett, og at man vil komme opp i situasjoner som føles vanskelige og utfordrende.
Tusen takk til alle mine fantastiske kollegaer, som bidrar til å gjøre arbeidsdagen min lettere og som gjør meg til en bedre bioingeniør.