Av KIRSTI HOLDEN, medlem av BFIs fagstyre
De fleste mennesker vil i løpet av livet oppleve en eller flere endringer av forhold knyttet til arbeidsplass, hobby, livssituasjon eller til det å bli pensjonist. Endringer fører som regel med seg forandring i krav, ønsker, håp, verdi, engasjement og følelse av verdi. Men endring gir samtidig økt kompetanse, og det å tre inn i pensjonistenes rekker er en stor omstilling, både for den det gjelder og for arbeidsplassen.
Hva er kompetanse?
Hvordan finne den rette kompetansen har vært et mantra i mange år. En workshop arrangert av NITO BFI Kvalitetsstyring hadde «Jakten på kompetanse» som tema. Professor Catrine Filstad ved Politihøgskolen og Høyskolen Kristiania parerte tittelen i sitt foredrag: Gå på jakt i egen organisasjon eller arbeidsplass. Den mest verdifulle og ønskede kompetansen kan du ha i egne rekker. Søk der først. De ansatte på din arbeidsplass har eller kan få den kompetanse dere søker.
Hvorfor tar jeg dette med her, når det å forlate en arbeidsplass er tema? Er alle arbeidsgivere klar over hvilken kompetanse den ansatte som forlater en bedrift tar med seg når vedkommende slutter? Hvordan erstatte den kompetansen som forsvinner? Jeg sier ikke at vi er uerstattelige, men at overlapping mellom ny og gammel arbeidstaker ofte er for kort og verdien av kompetanseoverføring undervurdert.
Hvordan ivareta kompetanse?
Når du går over i pensjonistenes rekker, blir din kompetanse verdiløs for arbeidsgiver, tidligere kolleger og for diskusjoner innen fagmiljøet. Din tilgang til arbeidsplassen slettes i det øyeblikket du lukker døren for siste gang. Men kompetansen du tar med deg har vært verdifull for arbeidsplassen. Det har vært investert for store ressurser i opparbeidelsen av din faglige dyktighet over lang tid for bare, over natten, å bli verdiløs. De som er heldige kan holde kontakt på det vennskapelige, men ikke på det faglige plan.
Er alle arbeidsgivere klar over hvilken kompetanse den ansatte som forlater en bedrift tar med seg når vedkommende slutter? Hvordan erstatte den kompetansen som forsvinner?
Få bioingeniører er i den situasjonen å kunne fortsette med et forskningsprosjekt eller fagutvikling. Til det må man ha kontorplass, IT-tilgang, oppdaterte metoder, et laboratorium, prosjektledere som tror på en, samt tilgang til kilder uten store abonnementskostnader. Hva med å lage et nettverk for interesserte pensjonister, som for en periode kan stille sin kunnskap til disposisjon uten å være knyttet til en arbeidsplass? Jeg tror mange gode diskusjoner kan bli resultatet, og antakelig noen virkelig gode ideer på kjøpet.
Det skal ikke stikkes under en stol at mange, kanskje de fleste, ser fram til den dagen de slipper ansvaret, stresset og slitasjen de har kjent i mange år. Døren lukkes bak dem og de vender blikket mot alt det som ble satt på vent og som nå blir hovedbeskjeftigelsen. Men spar en tanke for all den kompetansen de tar med seg, kompetanse som fagmiljøet kunne ha glede av dersom man la forholdene til rette.
