Pasienten hadde fått injeksjonen sin og ventet den foreskrevne halvtimen. Jeg la ikke merke til noe spesielt ved ham da vi gikk de få skrittene bort til undersøkelsesrommet.
Jeg viste hvor han kunne henge jakken sin, og snudde meg for å gjøre klart utstyret. Så spurte pasienten om han skulle ta av seg og pekte ned mot beina.
Han vil vel ta av seg skoene, tenkte jeg. Det må han jo gjerne få gjøre. Jeg svarte noe bekreftende og fortsatte med mitt.
Neste gang jeg snudde meg, hadde han tatt av seg hele beinet og hinket lett og uanstrengt bort mot gammakameraet.
Jeg hadde ikke fått med meg at han hadde protese og ble så overrasket at jeg ble helt satt ut. Jeg ville prøve å late som ingenting, men det er for sent å spille uberørt når man allerede står og måper av forbauselse.
Vibeke
