En dag skulle vi ha møte i utbyggingskomiteen, men jeg var forsinket. Jeg måtte gjøre ferdig et utvidet forlik før jeg hastet avgårde. Da jeg kom stormende inn i møterommet med høy puls, skjevt antrekk og utbyggingspapirene under armen, satt alle pent og pyntelig rundt møtebordet og stirret på meg. Jeg måtte forklare forsinkelsen, tenkte jeg, og det var jo godt tenkt. Men jeg var så forfjamset at jeg utbrøt til alle de høye damer og herrer:
«Uff, unnskyld meg at jeg er sen, men jeg har så mye luft i ballene».
Slik startet mitt rykte som kjønnsforvirret bioingeniør. Dessverre var det verken første eller siste gang at jeg – høyst ufrivillig - stokket om på ord og uttrykk.
Kirsti, Universitetet i Tromsø
