Kaninene ble sprøytet inn med saueblod, slik at de dannet antistoffer som vi brukte i analyser. I begynnelsen bodde kaninene i bur i sokkeletasjen. Det var meningen at de skulle formere seg, men det kom aldri så store kaninkull som vi ønsket. Vantrivsel, mente de kaninkyndige, og anbefalte frisk luft for å få fart på reproduksjonen. Så da bygget vi et kaninbur ute.
Men kaninene var frihetssøkende. Vi fikk stadig telefoner fra kirurgisk avdeling med beskjed om at kaniner gjemte seg i rosebuskene. En av assistentlegene viste seg å være en svært effektiv kaninfanger, der han løp rundt i blomsterhagen på kaninjakt i sin hvite legefrakk.
Margreet Boer, Molde sjukehus