Holmeset og kollegene hans i RUFKA har ikke tenkt å hvile lenge på laurbærene. Nettverkstreffet i 2015 er allerede satt på dagsorden.
- Vi starter forberedelsene på neste møte. Da går vi igjennom evalueringene fra årets deltakere og forslagene deres til nye temaer. På den måten er deltakerne er i høyeste grad med på å sette dagsorden.
- Det ble deltakerrekord i år med nærmere 200 påmeldte. Hvorfor er nettverkstreffet så populært, tror du?
- Først og fremst fordi laboratorielederne synes kvalitetsarbeid er viktig og derfor prioriterer det framfor en del andre kurs når kursmidlene skal fordeles. Jeg vet også at bioingeniører som jobber med kvalitet ser på nettverkstreffet som et viktig møtested. Man får faglig påfyll samtidig som man treffer bioingeniører som jobber med det samme.
- I år er nettverkstreffet samtidig med Lab 14. Er labmessa viktig for bioingeniører?
- Ja, absolutt. Bioingeniører er en nysgjerrig gjeng, og jeg tror mange reiser på labmessa av egen interesse for å sjekke hva som er nytt på markedet. Noen får i oppgave fra lederen sin å sjekke ut det og det ved den og den standen. Nyttig også, altså. Og så er det jo god underholdning og man treffer mange kjente.
- Du har selv jobbet med kvalitetsutvikling i mange år. Er det et litt tørt fagområde? Utenfra kan det se sånn ut.
- Jeg skjønner det, men jeg kan forsikre om at det ikke stemmer. Jobber man med kvalitet, lærer man i tillegg mye om organisering og drift av sykehus og laboratorier. Man blir trukket inn i mange prosesser. Det er et variert arbeid, selv om det innimellom kan føles litt ensomt. Derfor er det utrolig viktig å ha både et lokalt og et nasjonalt nettverk av likesinnede som man kan støtte seg til.
- Hva er det morsomste med jobben din?
- Å se at ting utvikler seg til det bedre. Jeg registrerer at labfolket blir stadig mer opptatt av kvalitetsarbeid, både i primærhelsetjenesten og på sykehus. Arbeidet bærer frukter!
- Hva er RUFKA opptatt med for tida, bort sett fra å arrangere nettverkstreff?
- Nettverkstreffet og workshopene er den desidert største oppgaven. Det er noe vi jobber med hele året. For tiden deltar dessuten noen av oss i et utvalg som skal anbefale nasjonale kvalitetsindikatorer i medisinsk biokjemi. Et viktig arbeid.
- Hvorfor ble du bioingeniør?
- Gymnasklassen min var på besøk på Ålesund sykehus der vi blant annet ble vist om på blodbanken og på klinisk kjemisk avdeling, som det het den gang. Jeg ble fascinert av det jeg så og hørte. De som viste oss rundt, ble senere kollegaene mine.
- Hvordan tror du studiekameratene husker deg?
- Som en stillferdig sunnmøring som ikke gjorde så mye ut av seg.
- Hvilke arbeidsoppgaver er du opptatt med akkurat nå?
- Jeg gjør etterarbeid etter fire kurs om preanalyse i Noklus-regi for primærhelsetjenesten. Vi hadde 170 deltakere fra legekontorene i Møre og Romsdal, og nå leser jeg evalueringer, registrerer deltakere i diverse skjemaer og sender ut fakturaer.
- La oss se ti år fram i tid. Hva tror du er den største endringen på arbeidsplassen din?
- Da håper – og tror jeg – at kvalitetsarbeid er kommet enda mer under huden til de som jobber på laboratoriene, både på sykehus og i primærhelsetjenesten. Noklus har fått flere oppdragsgivere, og det blir ikke brukt en eneste papirrekvisisjon lenger - IKT-løsningene fungerer som de skal. Vi har dessuten hatt en stor nedgang i forekomsten av preanalytiske feil.
- Hva gleder du deg mest til akkurat nå?
- Jeg gleder meg til å besøke to legekontor om et par dager. Etter et par uker inne på eget kontor, skal det bli godt å komme ut på landeveien igjen. Det er et givende arbeid som jeg liker veldig godt. De er glade for å få besøk og jeg blir inspirert. Jeg gleder meg dessuten til neste dag med klarvær. Da skal jeg sitte på ei tue i grålysningen og være vitne til at åsene blir åser og trærne blir trær, for å si det med Inger Hagerup. Litt mer konkret; jeg skal på hjortejakt, og da er det mye venting og god tid til å se på naturen - og inn i seg selv.
