Det ligger i Garviks jobb å være oppslagsverk av og til. Hun er fagbioingeniør ved Blodbanken i Oslo, med ansvar for antistoffscreeninger, testceller og manuelle metoder. I 23 år har hun arbeidet der.
- Og det kommer jeg til å fortsette med. Jeg prøvde meg noen år på andre fagområder, men innså at blodbankarbeid er min greie. Det er et bredt fagområde og man må ha teorien og hodet med seg hver dag, for mye foregår fremdeles manuelt. Antistoffidentifisering kan av og til være rene detektivarbeidet og ta dager.
- Er automatisering en trussel mot det spennende detektivarbeidet?
- Nei, jeg hilser tvert i mot automatisering velkommen. Mye er allerede automatisert, vi kjører store serier med typinger og screeninger, og det er bra, for det utelukker en del feilkilder. Men problemprøvene som vi må jobbe med manuelt, vil fremdeles være her i mange, mange år. Jeg kan ikke se for meg den teknologien som skal overta dem.
- Du har hjulpet Bioingeniørens redaksjon med to temanummer om transfusjonsmedisin. Dette og neste. Takk for det! Hvordan synes du det har vært?
- Det har vært morsomt å være med på noe helt nytt. Nå håper jeg at resultatet blir bra og at mange leser artiklene. Jeg er glad for at Bioingeniøren ønsker transfusjonsmedisin som tema, for det er alt for få fagartikler om temaet i bladet. Men det er jo vår egen skyld. Jeg oppfordrer herved alle bioingeniører som jobber med faglige prosjekter innenfor transfusjonsmedisin til å skrive!
- Blodbankarbeid er styrt av mange lover og regler. Er det greit?
- Det er på godt og vondt. Det er naturligvis bra at arbeidet vi gjør kvalitetssikres, men av og til føles systemet så rigid at det heller setter begrensninger for kvaliteten. For eksempel får vi ikke lov til å bruke egne testceller uten at de er CE-merket. Det er bare de aller største blodbankene som har mulighet til det, og dermed må de fleste bruke paneler som er styrt og satt sammen av kommersielle aktører. Da har man færre muligheter til selv å velge hvilke antigen man vil benytte.
- Du har vært medlem av BFIs rådgivende utvalg for immunhematologi og transfusjonsmedisin (RUFIT) i noen år. Hva er dere opptatt av?
- Som alle andre rådgivende utvalg arrangerer vi kurs. Ett av dem, om intervju av blodgivere, er blitt veldig populært. Vi arrangerte det for tredje gang nå i vinter, og igjen var det ventelister for å komme med. Ellers har den store enkeltsaken vært videreutdanning. Vi har endelig fått en videreutdanning i transfusjonsmedisin ved Universitetet i Tromsø, noe vi i RUFIT er veldig glade for. Jeg tror vi kan ta litt av æren for det. Vi har gjennomført behovsundersøkelser og vært i kontakt med utdanningsstedene for å påvirke dem.
- Hvorfor ble du bioingeniør?
- Fordi jeg var glad i realfag. Rådgiveren på gymnaset fortalte om det som da het fysiokjemikerutdanningen, og jeg tenkte, tja, kanskje det? Det ble et noe tilfeldig, men likevel riktig, valg av yrke.
- Hvordan tror du studiekameratene dine husker deg?
- Jeg håper de tenker på meg som blid og engasjert. Det er også godt mulig de husker at jeg hadde en tendens til å prate med meg selv når jeg var dypt konsentrert om noe.
- Hvilke arbeidsoppgaver er du opptatt med akkurat nå?
- Jeg skriver besvarelser til rekvirenter. Alt som ikke er automatisk typet og screenet, skal vurderes og besvares manuelt. Det kan være ABO-typinger eller kompliserte utredninger. Jeg kontrollerer svarene og forsikrer meg om at det vi har gjort er godt nok. Det går noen timer hver dag til slikt arbeid.
- La oss se ti år fram i tid. Hva tror du er den største endringen på arbeidsplassen din?
- Enda mer automatisering. Genomisk typing er allerede på full fart inn, og om ti år vil jeg tro at det er ganske vanlig. Jeg regner også med at det er elektronisk avlesning av pasientenes ID før de får blod ved alle sykehus og sykehjem. Da er vi kvitt den største feilkilden innen blodtransfusjon.
- Hva gleder du deg mest til akkurat nå?
- Jeg gleder meg til å få spesialistgodkjenning. Jeg har arbeidet med forberedelsene ganske lenge og nå ser jeg fram til å bli ferdig med fordypningsoppgaven og få sendt alle papirene inn til BFI. Og så gleder jeg meg til påskeferien. Da bærer det avgårde til Vestlandet, til fjord og fjell!
