− I høst ble du valgt til nytt medlem i yrkesetisk råd. Hvorfor stilte du til valg?
− Jeg ble oppringt fra valgkomiteen fordi min tidligere leder på Barnelaboratoriet på Rikshospitalet hadde anbefalt meg. Det var veldig smigrende. Men den viktigste grunnen var at det virker som et spennende verv. Jeg gleder meg til å komme i gang, møte nye folk og delta i en viktig faglig samtale om etikk.
− Hvorfor tror du din tidligere leder anbefalte deg til vervet?
− Da jeg arbeidet på Rikshospitalet, etablerte vi en etikkgruppe som samlet de ansatte til etiske diskusjoner en gang i måneden. Vi hadde en kasse hvor folk kunne legge lapper med et dilemma eller en opplevelse de ønsket å diskutere, anonymt eller ikke. Så samlet vi oss til en uhøytidelig prat i lunsjpausen på vaktrommet. Oppmøtet varierte fra gang til gang, men de fleste var veldig fornøyd med å ha en plass å prate om noen av de etiske vanskelighetene vi står i til daglig.
− Hvor kommer interessen for etiske spørsmål fra?
− På bioingeniørutdanningen hadde vi etikk som fag. Den gangen syntes jeg det var det kjedeligste faget. Det var teoretisk og abstrakt og hadde lite med laboratoriet å gjøre, trodde jeg. Men da jeg begynte å jobbe, og fikk knagger å henge kunnskapen på, skjønte jeg hvor relevant etikk er. Nå mener jeg det er viktig med tenkepauser i hverdagen, både for å diskutere med kollegaer og for å holde yrkesetikken vår oppdatert.
− Hvilke temaer ble tatt opp på diskusjonsmøtene?
− Vi snakket blant annet om bruk av tvang når vi tok prøver av barn og prøvetaking av døende pasienter. Vi diskuterte også dilemmaer knyttet til hendelser i akuttmottaket. Vi er alle forskjellige og har ulik oppfatning av hva som er utfordrende eller ikke. Derfor er det viktig at alle har mulighet til å si sin mening. I etikken fins ingen fasit.
− Hvilke etiske dilemmaer har du selv erfart på arbeidsplassen?
− Jeg har tatt blodprøver av pasienter i ti år, og da har jeg, som mange andre bioingeniører, opplevd å måtte holde fast unger. Jeg har også blitt bedt om å ta blodprøver av pasienter mens de er på do, og jeg har tatt blodprøver av pasienter som er helt ved livets slutt. Etter hvert som jeg har fått mer erfaring har jeg blitt flinkere til å si «nei, vi kan vente». Men når man er ung og nyutdannet og en lege ber deg ta blodprøve, gjør man som legen sier. Igjen, vi er ulike og har forskjellige etiske grenser. Vi må tørre å si nei når det er noe vi synes ikke er riktig.
− Du har jobbet ved St. Olavs hospital i Trondheim, Stavanger universitetssjukehus, Rikshospitalet i Oslo og nå Sykehuset Innlandet. Hva skyldes all flyttingen?
− Jeg studerte i Trondheim, og fikk min første jobb på Blodbanken på St. Olavs hospital. Så skulle samboeren min ta mastergrad i Stavanger, og jeg ble med på flyttelasset. Da han var ferdig med utdanningen, fikk vi begge jobb i Oslo. Både samboeren og jeg er fra Toten, så nå har vi flyttet hjem. Og her blir vi. Vi har to gutter på fire og seks år, og da er det gull verdt å ha familie i nærheten.
− Hva ville du gjort hvis du ikke hadde blitt bioingeniør?
− Jeg er oppvokst på gård, så jeg kunne vel blitt gårdskjerring. Men jeg vurderte aldri å bli noe annet enn bioingeniør. På videregående likte jeg godt biologi og kjemi, og det var læreren min som oppfordret meg til å søke bioingeniørstudiet. Det har jeg ikke angret på.
− Hvordan tror du studiekameratene fra bioingeniørutdanningen husker deg?
− Jeg hadde en liten gjeng med studiekamerater som jeg fremdeles har kontakt med, og ellers var jeg en helt vanlig student som ikke gjorde så mye ut av meg.
− Hva arbeider du med akkurat nå?
− Jeg går i tredelt turnus, så det blir mye prøvetaking og ellers varierte arbeidsoppgaver. Sykehuset Innlandet skal bytte ut hele instrumentparken på laboratoriene, og det er vi forhåpentligvis snart i mål med. Det har vært en lang prosess med noen humper i veien.
− Du får ti minutter med helseministeren. Hva ville du ha sagt?
− Jeg ville ha bedt helseministeren revurdere foretaksmodellen. Det er forskjell på å drive sykehus og butikk. Jeg kan ikke forstå hvordan kvalitetsindikatorer som økonomi og antall pasienter på venteliste kan si noe om kvaliteten på pasientbehandlingen som gis. Vi har en aldrende befolkning som legger mer press på helsevesenet, men helsevesenet bygges ned, ikke opp.
− Hva gleder du deg mest til akkurat nå?
− Til første møte i yrkesetisk råd! Det er i Oslo i slutten av januar, og jeg gleder meg til å møte de andre i rådet og til å ta fatt på vervet. Og så gleder jeg meg til en natt på hotell, uten mann og barn.
