Jeg fikk nylig en telefon fra en kreftsykepleier som jobber i hjemmesykepleien. Hun spurte om det var mulig å transfundere en pasient med framskreden kreft hjemme. Pasienten, som var ferdig behandlet på sykehuset, ville hjem for å avslutte livet nært sine nærmeste, og fikk derfor lindrende behandling av hjemmesykepleien.
Sykdommen og behandlingen hadde tatt så mye av kreftene at tanken på en halvtimes biltur inn til sykehuset var uutholdelig. Hjemmesykepleieren som tok kontakt med blodbanken, hadde lang erfaring med transfusjoner og hadde fått opplæring i transfusjonsrutiner på sykehuset. I tillegg var det etablert et godt samarbeid med palliativ seksjon og behandlende lege.
Hva skulle vi svare? Jeg må innrømme at selv jeg, som brenner for at vi skal tilrettelegge for transfusjoner i primærhelsetjenesten, ble usikker. Hvorfor? Jo dette var å gå et hakk lengre enn hva jeg tidligere hadde tillatt meg å tenke.
Men, jeg tenkte på nytt og etter en kartlegging av situasjonen, ble konklusjonen min at ja, vi tilbyr pasienten hjemmetransfusjon. Og slik ble det.
Jeg berømmer sykepleieren som evnet å se nye muligheter for å imøtekomme pasientens behov. Med sykepleierens nytenking, og velvillighet fra oss i blodbanken, ga vi pasienten mulighet til flere gode dager sammen med sine nærmeste.
Resultat av samhandlingsreformen
Eksempelet over var kanskje et resultat av samhandlingsreformen, som ble innført i januar 2012. Reformen har som mål å gi et bedre tilbud til pasienter lokalt, samt å spare fellesskapet for unødige kostnader. Tanken er at bedre samarbeid mellom kommuner og sykehus er til det beste for pasienten.
På Helsedirektoratets hjemmeside (1) står dette om samhandlingsreformen:
«Pasienter og brukere skal få tidlig og god hjelp når de trenger det, nærmest mulig der de bor. De skal få rett behandling til rett tid på rett sted, gjennom et helhetlig og koordinert helse- og omsorgstjenestetilbud. Tjenestene skal ha god kvalitet, ha høy pasientsikkerhet, lav ventetid og være mest mulig tilpasset den enkelte bruker».
Jeg ble derfor overrasket da jeg leste et debattinnlegg i Bioingeniøren for to år siden (2) der det ble stilt spørsmål om blodtransfusjon på sykehjem er en uheldig følge av samhandlingsreformen.
Innsenderen skrev blant annet: «Er virkelig dette en type helsetjenester som bør flyttes nærmere der folk bor? Jeg er skeptisk».
Selv er jeg overhode ikke skeptisk. Jeg mener blodtransfusjon i primærhelsetjenesten er en naturlig del av samhandlingsreformen og ikke en uheldig følge. Pasientene skal være på sykehus inntil behandlingen som må utføres der er sluttført, en eventuell transfusjon må ikke utføres på sykehus, men kan utføres i primærhelsetjenesten av kvalifisert personell.
Arbeidsgivers ansvar for opplæring
Hvordan imøtekommer vi de kravene som er definert i lovtekster og veiledere, samtidig som vi forholder oss til målene i samhandlingsreformen? Hvordan møter vi pasientens ønsker og behov best mulig?
Transfusjonsvirksomheten i Norge er lovregulert av Blodforskriften. Helseinstitusjoner som gir transfusjoner skal ha prosedyrer for dette, og arbeidsgiver har ansvar for å gi opplæring. Den enkelte helsearbeider har ansvar for å ikke utføre diagnostikk eller behandling hvis vedkommende ikke har fått tilstrekkelig opplæring eller hvis godkjente prosedyrer ikke finnes.
Det er viktig at vi som jobber i blodbankene har kjennskap til hva som er vårt ansvar. I tillegg kan vi være behjelpelig med informasjon til primærhelsetjenesten om hva som er deres ansvar når de skal transfundere blod.
Helsedirektoratet svarte på problemstillingene som ble tatt opp i debattinnlegget i Bioingeniøren (2). De sa blant annet: «Nei, blodbanken har ikke ansvaret i alle ledd. Det er viktig å skille blodbankens ansvar fra de lovpålagte kravene til kommunene» (3).
Men selv om det er arbeidsgiver som er ansvarlig for at det finnes prosedyrer og for at opplæring blir gitt, så bør vi i blodbanken være behjelpelig med begge deler. Det er jo vi som er ekspertene i transfusjonsmedisin.
Et eksempel fra forrige århundre
Et annet eksempel på et vellykket samarbeid med primærhelsetjenesten er fra forrige århundre (1990-tallet). Blodbanken ble kontaktet av nyfødt intensiv med spørsmål om vi kunne hjelpe.
Det var født et barn som ville ha transfusjonsbehov ukentlig (kanskje oftere) de første leveårene. Barnets familie bodde flere timers biltur fra sykehuset. Kunne blodbanken være behjelpelig med informasjon, nødvendig opplæring og tilrettelegging for transfusjon på helseinstitusjon nær familiens hjemplass? Selvfølgelig kunne vi det!
Ansatte fra helseinstitusjonen kom til sykehuset/blodbanken og fikk opplæring i transfusjonsrutiner, vi fikk etablert kontakt og avtalt rutiner for forsendelse av blodproduktene. I og med at vi fikk snakke med og møte de som skulle være ansvarlige for transfusjonene, ble også videre samarbeid og kommunikasjon lettere. Vi fikk etablert gode og trygge rutiner som førte til at familien kunne bli boende hjemme og tiden med det nye barnet ble så normal som det lot seg gjøre.
Felles prosedyrer på UNN
Det gode samarbeidet som ble etablert med denne helseinstitusjonen har vi dratt nytte av i ettertid.
Hva må til for at vi alle skal få kjenne på denne gode følelsen av godt samarbeid som jeg har vært så heldig å oppleve?
På min arbeidsplass, Universitetssykehuset i Nord Norge, har vi etablert en prosedyre for transfusjonsrutiner som skal brukes av hele helseforetaket. Det betyr at alle som transfunderer blodprodukter på sykehusene i Harstad, Narvik og Tromsø bruker samme prosedyre. Vi har også etablert en teoretisk opplæring (gjennomgang av prosedyren) som er obligatorisk for alle som transfunderer.
Transfusjonsrutineprosedyren som brukes på UNN ble tilpasset til primærhelsetjenesten. Prosedyren er lagt ut på UNNs internettside og informasjon er sendt ut via Fastlegenytt i Helse Nord.
Målsettingen er at en transfusjon skal være like trygg og kvalitetssikret uavhengig av hvor den utføres. Målet kan oppnås ved at vi bioingeniører deler vår kunnskap og erfaring med sykepleiere og leger som jobber utenfor sykehuset også.
Oppsøkende virksomhet
Men hvordan skal vi få formidlet all kunnskapen vår om transfusjonsmedisin til primærhelsetjenesten? Jeg driver oppsøkende virksomhet!
Jeg ringer de helseinstitusjonene som transfunderer og spør om jeg kan komme og undervise. Responsen har vært udelt positiv. Det oppnås gode samarbeidsrelasjoner mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten, og et godt samarbeid gir grobunn for gode rutiner. Det er viktig å snakke sammen når vi skal samhandle.
Hver og en kan jo reflektere over hva vi selv ville tenkt om vi hadde behov for transfusjon. De fleste mener nok at svaret avhenger av hvor i landet man befinner seg, men også hvor trygg man oppfatter at prosedyrene er. Geografien kan vi ikke endre, men vi kan etablere en virkelighet der transfusjon i primærhelsetjenesten er like trygg som på sykehuset.
Med godt samarbeid, god kommunikasjon og kompetente helsearbeidere er vi med på å sette pasienten i sentrum.
Økonomisk gevinst
Selv om jeg ikke liker å tenke økonomi når jeg snakker om helse, er det slutt på den tiden jeg forfektet at «økonomi og helse ikke hører sammen». Jeg våger å påstå at transfusjon i primærhelsetjenesten vil gi en stor økonomisk gevinst. Det koster mye mindre å frakte blodproduktene ut til pasienten enn hva det koster å frakte pasienten til blodproduktet (sykehuset). Derfor er det viktig at det i samhandlingsavtalene som primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten inngår, også tas med et punkt om transfusjon, transport av blodprodukter og opplæring av personell som skal transfundere.
Det er også viktig at de økonomiske rammene er på plass, og det ville være synd om manglende økonomiske avtaler fører til at vi ikke kan gi det beste tilbudet til pasienten; transfusjon der pasienten er.
Utfordrende logistikk
For oss i Tromsø har logistikken vært en av de store utfordringene. Vi har lange avstander og dermed lang transporttid, og transport av blodprodukter kan ta opptil seks - sju timer. For å kvalitetssikre transporten har vi blant annet tatt i bruk kontinuerlig logging av temperatur under transport. Det er også inngått avtaler med flere transportører, og vi bruker aktivt de drosjene som kommer inn til sykehuset fra distriktet.
Ut av komfortsonen
For å oppsummere; i arbeidet med å etablere trygghet rundt transfusjoner i primærhelsetjenesten er det viktig med god opplæring, og tydelige prosedyrer og avtaler. Er disse punktene på plass, tror jeg at framtidens transfusjoner i mye større grad kommer til å foregå i primærhelsetjenesten. Behandling hjemme er allerede spesialisert, med for eksempel hjemmedialyse og respirator, så hvorfor ikke transfusjon av blodprodukter?
Når jeg er på trening snakker instruktøren ofte om at jeg må ut av komfortsonen for å bli sterkere. Kanskje gjelder dette helsevesenet også, vi må kanskje tøye noen grenser, ta noen nye valg for å bli sterkere og bedre.
Så til alle blodbankkollegaer; del kunnskapene dine om transfusjoner med primærhelsetjenesten og gi dermed pasienten mulighet til en bedre hverdag.
Ӂ komme sammen er begynnelsen,
å holde sammen er framgang,
å arbeide sammen er suksess.”
(Henry Ford)
