I Norge fører bioingeniørutdanning fram til autorisasjon. Søker du stilling som bioingeniør innen helsesektoren, vil arbeidsgiver kreve at du kan legge fram gyldig autorisasjon. Dette er regulert i helsepersonelloven § 48 (1). Men søker du undervisnings- og forskerstilling ved en høyskole eller et universitet som utdanner bioingeniører, stilles det da krav til at du har autorisasjon som bioingeniør? Det er ikke nødvendigvis slik.
Skal kvalifisere for yrkeslivet
Bioingeniørutdanningen er en profesjonsutdanning. Smeby refererer fra Ulf Torgersens bok «Profesjonssosiologi» fra 1972 og skriver at all utdanning skal kvalifisere til yrkeslivet, men at profesjonsutdanningene er yrkesrettet på en helt annen måte enn fagstudier på universiteter eller høyskoler (2). Fagstudier gir heller ikke monopol på yrkestittel, slik profesjonsutdanninger med autorisasjon gir.
Forskjell på fagstudier og profesjonsstudier
Siden profesjonsutdanningene leder fram til et spesifikt yrke, må de være basert på arbeidslivets kompetansebehov (2). Dette viser seg i oppbygningen av fag- eller programplanene til studiene. De er mer sammensatt, og mange temaer er integrert i de ulike fagene.
Medisinsk mikrobiologi på bioingeniørutdanningen er for eksempel et annet fag enn generell mikrobiologi ved Universitetet i Oslo. Det første skal lære studentene til å bidra til at en pasient får riktig og rask diagnose på en infeksjonssykdom (3), mens generell mikrobiologi skal gi kunnskap og forståelse av mangfoldet hos prokaryote organismer når det gjelder energiforhold, biokjemi og fysiologi (4). For å bli en dyktig bioingeniør på et laboratorium for medisinsk mikrobiologi, må du også ha gode kunnskaper innenfor generell mikrobiologi, men det er ikke tilstrekkelig. Mange andre kunnskapstemaer, ferdigheter og ikke minst holdninger, må integreres. Du må kunne noe om infeksjonssykdommer, smittevernloven, rendyrkingsteknikk, yrkesstolthet - og du må også se pasienten bak prøvene.
Jeg har bare nevnt litt av alt det må undervises i, for det er ikke alt som er mulig å beskrive. Det kommer inn under kategorien taus kunnskap som primært må vises, ikke beskrives. Hvordan skal man vite hva en dyktig bioingeniør må kunne, uten selv å ha arbeidet ved et medisinsk laboratorium? Jeg tror ikke det er mulig.
Relevant kunnskap
Relevant kunnskap er et nøkkelbegrep og dette er det ikke bare arbeidslivet som etterspør. De aller fleste studentene som søker bioingeniørutdanning er opptatt av om de får bruk for det de lærer på skolen. I sitt innlegg ved Bioingeniørkongressen 2016 var Kjell-Arne Størseth, student ved bioingeniørutdanningen i Østfold, svært tydelig på at sammenhengen mellom yrkesliv og utdanning må bli bedre. Ved siden av den direkte nytten for framtidig yrkesutøvelse, gjør det utdanningen mer motiverende og interessant.
Hvordan skal man vite hva en dyktig bioingeniør må kunne, uten selv å ha arbeidet ved et medisinsk laboratorium?
Bioingeniører eller leger?
Hvem skal så undervise i de mest yrkesrettede fagene ved bioingeniørutdanningene (medisinsk biokjemi, hematologi, medisinsk mikrobiologi, histopatologi og transfusjonsmedisin)? Tradisjonelt har det vært bioingeniører med tilleggsutdannelse og leger med spesialitet innen de ulike laboratoriedisiplinene. Ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), hvor jeg selv er ansatt, har legenes andel av undervisningen blitt stadig mindre. Dette skyldes flere faktorer og kan sees som et uttrykk for bioingeniøryrkets utvikling mot en selvstendig profesjon. Jeg mener det må diskuteres om denne utviklingen er gått for langt. Bioingeniørene skal kunne sette laboratorieanalysene inn i en klinisk kontekst. De må derfor vite hvordan analyseresultatene kan anvendes ved diagnose, behandling, prognose og forebyggende helsearbeid (5). Her har legene viktig kompetanse som det er bruk for i utdanningen.
Akademisering
Samtidig har det skjedd en akademisering av profesjonsutdanningene. Stillingskategorien høgskolelærer var tidligere svært mye brukt når man ville ansette bioingeniører til å undervise ved bioingeniørutdanningene. Det ble krevd ett års tilleggsutdanning ved siden av et halvt års praktisk pedagogisk utdanning. Jeg kjenner ikke til at noen høyskoler eller universiteter lenger bruker denne kategorien ved nyansettelser. Nå er det krav om minst masterutdannelse. Ved noen institusjoner er ikke dette heller nok, man må ha en doktorgrad og helst professorkompetanse. Den som blir ansatt skal ved siden av undervisning også drive forskning. Imidlertid er det ikke lenger noe krav om pedagogisk utdannelse. Dette kan man ordne med et kort, internt kurs i pedagogikk etter at man er blitt ansatt. Er formell akademisk kompetanse og antall publikasjoner blitt viktigere enn relevant yrkesbakgrunn og pedagogisk utdanning?
Kappløpet mot universitetsstatus
Utviklingen i Norge går mot at stort sett alle høyskolene ønsker å klatre oppover i det akademiske hierarkiet. Høyere status, større frihet til selv å bestemme hvilke studier man vil etablere og mer forskning. Det er langt fra gitt at universitetsstatus betyr bedre profesjonsutdanninger, om man ikke samtidig legger vekt på å utdanne kandidater som har den kompetansen arbeidslivet trenger. Universitetsstatus vil kreve en annen sammensetning av staben enn tidligere. Rektor ved HiOA, Curt Rice, uttalte til nettavisen Khrono at alle som tilsettes i faste faglige stillinger, som hovedregel skal ha doktorgrad. Han har fått kraftig motbør for dette og har senere uttalt at han anerkjenner «mangfoldet i karriereløpene». Det har vist seg at det ved flere av profesjonsutdanningene har vært vanskelig å få tak i kandidater med doktorgrad (6).
Hvordan oppnå universitetsstatus?
I likhet med de fleste høyskolene ønsker HiOA å få universitetsstatus. Dette kan gjøres ved at man fusjonerer med et allerede eksisterende universitet slik Høgskolen i Tromsø ble fusjonert med Universitetet i Tromsø, eller man kan søke Nasjonalt organ for kvalitet i utdanning (NOKUT), slik HiOA har gjort. NOKUT vil da vurdere om høyskolen innfrir kravene som stilles i studietilsynsforskriften. For å innfri disse kravene er det viktig med høy forskningsaktivitet og mange ansatte med doktorgrad, men samtidig stilles det i § 5 krav til at de ansatte skal ha relevant kompetanseprofil (7). Hva som er relevant kompetanseprofil vil være en avveining av hva som skal til for holde høy forskingsaktivitet og hva som skal til for å gi god og relevant undervisning.
Hvem bestemmer?
Høgskolelovens § 6 regulerer hvordan ansettelsene skal gjøres, og her heter det at «Innstilling skjer ut fra sakkyndig bedømmelse etter den stillingsbeskrivelse som er gitt i utlysing og betenkning» (8). Utformingen av stillingsbeskrivelsen, og ikke minst hvem institusjonen utnevner til å sitte i rådet som skal gi den sakkyndige uttalelsen, blir derfor svært viktig for hvem som Innstilles. Selv om det søkes etter «bioingeniør eller tilsvarende» er det langt fra sikkert at rådet vil innstille en søker som er bioingeniør, i hvert fall ikke hvis rådsmedlemmene har liten forståelse for at en slik bakgrunn er viktig. Søker man derimot etter «autorisert bioingeniør», har man ikke noe valg. Da skal det ansettes en bioingeniør.
A- og B-lag?
Kravet om sakkyndig vurdering gjelder kun faglige stillinger. Det er fortsatt mulig å ansette bioingeniører både uten mastergrad og doktorgrad ved å bruke ingeniørkoder (teknisk/administrativt personell). Da får man en ansatt med den bakgrunnen man ønsker og som kan brukes både til tekniske oppgaver og undervisning. Lønnsutgiftene kan bli mindre, og man går under radaren for det akademiske tellekantsystemet. Dette er et kinderegg, men man kan risikere å få en todelt stab, et A- og B-lag.
En miks av ulike kompetanser
Rammeplanen for bioingeniørutdanning er sammensatt av naturvitenskapelige, samfunnsvitenskapelige og medisinske laboratorieemner. Det vil derfor være behov for at den faglige staben er rekruttert fra ulike fagområder. De medisinske laboratorieemnene dekker imidlertid 90 av 180 studiepoeng (5), derfor er det naturlig at faglig personale med bioingeniørfaglig bakgrunn og erfaring fra yrkeslivet, utgjør en stor del av staben.
Ved siden av undervisning er også forskning en stadig viktigere del av virksomheten. Hvis denne forskningen skal være profesjonsrettet, bør det faglige personalet med bioingeniørbakgrunn også drive forskning. Strategiplanen ved Fakultet for helsefag ved HiOA fra 2012, slår fast at høyskolen skal være i front når det gjelder profesjonsrelevant forskning og utviklingsarbeid (9). Bioingeniørutdanningen er en del av Institutt for naturvitenskapelige helsefag, men her er det ikke lagt særlig mye vekt på denne type forskning. Rune Slagstad hevder at til tross for profesjonenes ekspanderende rolle i norsk samfunnsliv, har satsingen på profesjonsrelatert forskning vært en forskningspolitisk forsømmelse (10).
Profesjonens plass i utdanningen
I en profesjonsutdanning kan ikke profesjonen være fraværende. En stor del av den faglige staben ved bioingeniørutdanningene må derfor ha utdanning som bioingeniør og lang praksis, minst to år, innenfor den laboratoriespesialiteten de underviser i. De må også ha mastergrad og helst doktorgrad. Siden bioingeniørene fortsatt tilhører en ung profesjon kan det være vanskelig å finne nok kandidater med denne sammensatte kompetansen. En god løsning på dette dilemmaet er ikke å legge størst vekt på det akademiske nivået. Blir andelen av faglig ansatte med bioingeniørbakgrunn for lav, er det ikke lenger bioingeniører som blir utdannet.
