Som student har jeg erfart at bioingeniører ved enkelte praksissteder velger å tilkjennegi sin identitet i møte med pasientene, mens man ved andre praksissteder velger å skjule identiteten. Gjennom samtaler med bioingeniører og andre har denne ulike praksisen blitt bekreftet.
Noen sentrale spørsmål
I diskusjonen om identifisering, står noen spørsmål sentralt:
- Hva kan være årsakene til at enkelte helsearbeidere velger å skjule sin identitet i arbeidssituasjonen, mens andre velger å opptre med fullt navn?
- Hvordan påvirkes relasjonen mellom pasient og helsepersonell av anonymisering, og hvordan påvirkes denne relasjonen gjennom åpenhet?
- Hva sier lovverket om nødvendigheten av å tilkjennegi helsearbeiders identitet overfor pasienten? Og hva sier BFIs yrkesetiske retningslinjer?
Privatlivets fred
En årsak til at helsepersonell som arbeider på sykehus ønsker å skjule sin identitet overfor pasienter, kan være frykt for å bli kontaktet utenfor arbeidstiden. I dagens samfunn med bruk av et utall sosiale medier, er det blitt enkelt å trå inn i andres privatliv. Man kan tenke seg at pasienter vil kunne misbruke kunnskap om identiteten til helsepersonell nettopp via sosiale medier. Helsepersonell vil kanskje også kunne komme opp i situasjoner der spørsmål knyttet til taushetsbelagt materiale blir reist.
Helsedirektoratet har gitt ut veiledning om hvordan helsepersonell skal avslå kontakt fra pasienter gjennom sosiale medier (1). Mange føler imidlertid at barrieren for overtramp overfor eget privatliv allerede er brutt når pasienter har sendt en forespørsel om vennskap via Facebook eller liknende.
Flere påpekte at det er rettferdig å signalisere hvem man er gjennom fullt navn på navneskilt.
En annen årsak kan være at ansatte i helsesektoren ikke ønsker å knytte personlige relasjoner til pasienter. Å kjenne til hverandres navn, kan oppfattes som en personlig relasjon.
Ulik praksis i ulike miljøer
Mange bioingeniører og andre ansatte i helsesektoren i Oslo-regionen bruker anonymiserte navneskilt. Mens enkelte velger å opptre under kun fornavn, velger andre å holde sin identitet helt skjult i møte med pasienten.
Ute i distriktene, derimot, er det vanlig å komme pasienter i møte med fullt navn på skilt og med identifikasjonskort i tillegg. Kan dette henge sammen med størrelsen på institusjonen og miljøet utenfor? Ved et stort sykehus der den enkelte nærmest drukner i massen, vil selve navnet på helsearbeideren fremstå som en relativt sterk personlig faktor. Ved et mindre sykehus der de fleste kjenner hverandre, vil betydningen av den enkeltes navn spille en mindre rolle.
Gjensidighet, likeverd og rettferdighet
I samtale om temaet med ansatte ved egen praksisplass (avdelingen for medisinsk biokjemi ved et mindre sykehus) uttalte enkelte at de synes det er både viktig og riktig å fremstå med fullt navn overfor pasientene. Verdier som gjensidighet og likeverd ble trukket frem. Flere påpekte at det er rettferdig å signalisere hvem man er gjennom fullt navn på navneskilt, ettersom man som helsepersonell sitter med mye informasjon om den enkelte pasient. Ved et av landets universitetssykehus der jeg selv har hatt ekstravakter, råder det derimot en bred enighet om at gjensidighet og likeverd holdes i hevd, uten åpen bruk av identitet.
Viktig med dialog
For pasienten kan det oppleves som utrygt å ikke kjenne identiteten til den som utfører prosedyrene. I de fleste situasjoner oppleves det som positivt å vite hvem man forholder seg til og samhandler med. Helsehjelp av god kvalitet bygger på god kommunikasjon, men samtalene bioingeniører har med pasienter er ofte korte og kjennetegnes ikke sjelden av ett enkelt møte. Nettopp derfor er kvaliteten på dialogen i slike situasjoner spesielt viktig. I åpningsfasen av samtalen handler det om å etablere relasjonen, slik at kontakt og trygghet oppnås (2). Det handler om å vise interesse og å vise omsorg og respekt.
Gjennom anonymisering kan enkelte pasienter føle seg ubekvemme. Det vil igjen kunne forringe kvaliteten på helsetjenesten.
Det er sannsynligvis mulig å bevare ønsket om å verne egen identitet, og samtidig tilby god og adekvat helsehjelp.
Kjennskap til identitet skaper tillit
Det kan være avgjørende for relasjonsbyggingen mellom pasient og helsearbeider at man lykkes med å oppnå gjensidig og personlig kontakt helt fra starten. Kjennskap til hverandres identitet kan utgjøre en viktig del av denne personlige kontakten. Det kan skape et tillitsforhold, og kan også være med på å øke tryggheten og dermed også kvaliteten i behandlingen. Mange opplever det som en selvfølge at man velger å innlede det først møtet med å hilse, og samtidig presentere seg for hverandre med fullt navn (2). Det vil som oftest også være viktig å kort informere om hvilken funksjon eller stilling man har, og på den måten sikre at relasjonen blir så tydelig som mulig.
Vil bli sett og hørt
Om anonymisering eller åpenhet er avgjørende for relasjonen mellom pasient og helsepersonell, kan også avhenge av den enkeltes personlighet og preferanser. Uansett vil det være opplevelsen av å gjensidig kunne kommunisere, og å bli sett, lyttet til og forstått, som er viktigst for den enkelte. Mest trolig vil ikke manglende kjennskap til helsearbeiderens fulle navn utgjøre den store forskjellen for pasienten, så lenge helsearbeideren yter tilstrekkelig og god hjelp. Det er derfor sannsynligvis mulig å bevare ønsket om å verne egen identitet, og samtidig tilby god og adekvat helsehjelp.
Hva sier lovverket?
I prosedyrer og arbeidskontrakter ved de helseforetakene jeg selv har hatt kontakt med, finnes det ingen direkte referanser til problemstillingen. Heller ikke i Lov om helsepersonell eller Lov om pasient- og brukerrettigheter inngår avsnitt som direkte berører temaet (3-5). Imidlertid forutsetter loven at identiteten til behandler eller personell som utfører en undersøkelse eller prosedyre, må være journalført. Dette fremgår i Lov om pasient- og brukerrettigheter § 39; Plikt til å føre journal, § 40; Krav til journalens innhold m.m., samt i § 41; Plikt til å gi pasienter innsyn i journal.
Loven forteller at det skal føres journal over relevante og nødvendige opplysninger. Det er innlysende at informasjonen om hvem som har utført helsehjelpen, er en relevant informasjon. Dette forutsetter at identiteten tilkjennegis i journalen. Det er også et faktum at pasienten har innsynsrett i sin egen journal, og at det stadig arbeides for å gjøre denne innsynsretten lettere tilgjengelig.
Plikten til å føre journal gjelder imidlertid ikke for samarbeidende helsepersonell som gir hjelp etter instruksjon eller rettledning fra annet helsepersonell. Dette kan oppfattes som en selvmotsigelse. I mange tilfeller er det høyst relevant å ta med informasjon om helsehjelp fra underordnet helsepersonell.
Verdens Helseorganisasjon oppfordrer til åpenhet
I en erklæring fra Europa-kontoret til Verdens Helseorganisasjons, WHO, blir identifikasjonsplikten beskrevet slik (6):
“When admitted to a health care establishment, patients should be informed of the identity and professional status of the health care providers taking care of them and of any rules and routines which would bear on their stay and care.”
WHO oppfordrer med andre ord til åpenhet omkring identitet. Tatt i betraktning av at Norge er tilsluttet WHO, ville det være naturlig at våre nasjonale lovverk og anbefalinger er i samsvar med WHO. Erklæringen fra WHO kan imidlertid ikke tolkes som et pålegg. I erklæringen brukes ordet should og ikke shall. Dermed ser det ut som om også WHO gir helsepersonell mulighet til selv å velge om man ønsker å identifisere seg (7).
Uansett hva man konkluderer med, bør helsearbeidere innenfor én og samme arbeidsplass enes om å følge én felles praksis i størst mulig grad.
Yrkesetiske retningslinjer
I BFIs yrkesetiske retningslinjene for bioingeniører står det ikke noe spesifikt om identifisering, men noen punkter er likevel aktuelle for problemstillingen.
I punkt 1 vises det for eksempel til respekt for menneskets iboende verdighet. Hvis man mener at relasjonen mellom helsepersonell og pasient er en relasjon mellom to likeverdige parter, bør pasienten ha rett til å kjenne helsepersonellets identitet. Helsepersonellet kjenner jo identiteten til pasienten.
I punkt 2 vises det til retten til informert samtykke. Et samtykke kan man se som en form for avtale, og i en avtale mellom parter er det logisk å forutsette at partene kjenner til hverandre. Man kan imidlertid også betrakte helsearbeideren som en anonym representant for institusjonen.
Må enes om felles praksis
Konklusjonen er at det ikke finnes konkrete lover eller regler som sier at man må bære navneskilt eller identifisere seg på annen måte. Man kan selvsagt diskutere om vern av egen identitet kan kombineres med god helsehjelp. Mest trolig er god relasjonsbygging mellom pasient og helsearbeider mer avhengig av den gode samtalen, enn av om helsearbeideren velger å identifisere seg med fullt navn eller ikke.
Men uansett hva man konkluderer med, bør helsearbeidere innenfor én og samme arbeidsplass enes om å følge én felles praksis i størst mulig grad. Det vil kunne sikre at pasienten føler seg trygg og bekvem i situasjonen. I Norge har vi ikke et lovverk der spørsmålet om anonymisering eller åpenhet i forhold til identitet direkte berøres, selv om det i både Lov om helsepersonell og Lov om Pasientrettigheter, inngår paragrafer som indirekte tar opp spørsmålsstillingen. Anbefalinger fra WHOs Europa-kontor sier imidlertid at helsepersonell bør opptre under fullt og navn og yrkestittel i møte med pasienter.
Artikkelen er basert på en prosjektoppgave ved bioingeniørutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus.
