Blodprøvetaking og samhandling

Debatten om desentralisering av blodprøvetaking ved norske sykehus har vært intens, både i Bioingeniørens spalter og andre faglige forum hvor bioingeniører møtes. Det er flott at yrkesgruppens medlemmer diskuterer og engasjerer seg i dette grunnleggende fagområdet.

Pasientene og helsevesenet er avhengige av at bioingeniørene forvalter og utvikler blodprøvetakingen innenfor sin profesjon, og i samarbeid med andre helseprofesjoner. Ved St. Olavs Hospital har vi valgt en definisjon av blodprøvetakingsvirksomhet som omfatter følgende funksjoner:

• Etikk og god pasientbehandling.
• Dokumentasjonssystemer.
• Logistikk og organisering.
• Manuelle og elektroniske bestillings- og svarsystemer.
• Prøvetaking, prøvepreparering og holdbarhet.
• Samhandling og relasjonsbygging med andre helseprofesjoner.
• Undervisning.
• Utvikling og utprøving av prøvetakingsutstyr.

Betyr dette at alle blodprøver må tas av bioingeniører?

Historikk

St. Olavs Hospital er et sykehus som består av ulike kliniske sentre. Hvert senter er en egen bygningskropp som har broforbindelse til neste senter. Et slikt sykehuskompleks er plasskrevende. Laboratoriesenteret ligger ytterst, med ganske lang vei til mange av de kliniske sentra.

I 1990-årene ble det bestemt at det skulle bygges et nytt universitetssykehus i Trondheim. Det utløste debatt om organiseringen av blodprøvetakingsvirksomheten. Debatten var mangfoldig og inneholdt ulike argumenter fra forskjellige helseprofesjoner. Enkelte argumenterte for at pasientene skulle forholde seg til færrest mulig helsearbeidere og at prøvene kunne tas når det var medisinsk nødvendig uten å måtte vente på ledig bioingeniør. Tanker om effektivisering av driften, reduserte kostnader og plasseringen av Laboratoriesenteret var andre argumenter for å omorganisere prøvetakingsvirksomheten. Blodprøvetaking var i all hovedsak et fagområde innenfor medisinsk biokjemi. Her var bioingeniørene delt i spørsmålet om hvem som skulle ta blodprøvene. De fleste bioingeniørene ved de andre laboratoriene hadde aldri deltatt i blodprøvetakingen ved sykehuset. De ønsket heller ikke å delta i denne virksomheten i det nye sykehuset.

Planleggingen gikk sin gang. Dokumenter om framtidig organisering av blodprøvetakingsvirksomheten ble produsert i flere versjoner. Pilotforsøk med kliniske avdelinger ble gjennomført og erfaringer innhentet. Vi flyttet inn i det nye laboratoriesenteret høsten 2005. Fire år senere hadde hele sykehuset, med alle kliniske sentre, gått over til den nye modellen for blodprøvetaking.

Grunnlaget for en vellykket gjennomføring av prosjektet var tydelige beslutninger på ledernivå. Samtidig ble det avsatt nok tid til opplæring og samhandling i hvert enkelt klinisk senter.

Derfor er St. Olavs Hospital i dag et sykehus hvor sykepleiere og helsesekretærer tar en stor del av blodprøvene på ordinære voksne pasienter som er innlagt i sykehuset, mens bioingeniører tar blodprøver i poliklinikk, akuttmottak, på barneavdelingene og ellers i vanskelige og utfordrende situasjoner.

Gjennomføringen av prosjektet

Da det ble bestemt at sengepostene skulle ta over blodprøvetakingen, måtte det organiseres opplæring av alle som skulle utføre oppgaven. Det ble satt opp kurs for hver enkelt avdeling, og det var obligatorisk for alle som skulle ta blodprøver å delta. Vi valgte å gjennomføre opplæring og omorganisering sentervis. På denne måten hadde vi en kontrollert overgang både for sykepleiere og bioingeniører, og ingen avdelinger tok over blodprøvetakingen før alle hadde vært på kurs. Det var avdelingsledere og seksjonsledere på de enkelte sengepostene som hadde ansvar for å sende alle sine ansatte på kurs.

Startkurset varte i tre og en halv time og inneholdt emner som:

• Presentasjon av utstyr som benyttes ved blodprøvetaking, samt riktig bruk.
• Blodet vårt, hva består det av og hvor holdbart er det utenfor kroppen?
• Hva kan det ha å si for analysesvarene dersom kvaliteten på en blodprøve ikke er god?
• Hvordan får man god kvalitet på blodprøvene? Fokus på preanalytiske emner både før, under og etter prøvetaking.
• Identitetssikring av pasienter og merking av prøvetakingsrør.
• Praktisk prøvetaking. Hva skal til for å lykkes? Teknikk og mental innstilling.
• Møte med ulike pasienter og deres behov, ønsker og uttrykk.
• Prøvetaking med veileder på egen sengepost.

Deltakerne ble gjort kjent med gjeldende prosedyrer for blodprøvetaking. Det ble også utlevert et dokumentstyrt hefte, en utvidelse av prosedyren, til alle deltakerne. Heftet er tilgjengelig i oppdaterte versjoner i elektronisk basert dokumentstyringssystem.

Nesten alle som deltok på kurs hadde tatt blodprøver tidligere. Selv om det før var bioingeniører som tok morgenrundene, og også noen runder utover dagen og kvelden, pleide veldig mange sykepleiere å ta ø-hjelpsprøver utenom rundene.

Men selv om de hadde en viss erfaring, fikk de en oppvekker da preanalytiske forhold ble tatt opp på kursene. Her var det mye uvitenhet og mange som mente de hadde gjort mye feil opp gjennom tidene. Kursene fikk gode tilbakemeldinger. Mange deltakere følte at det gikk opp et lys for dem underveis.

I tillegg til kurs og opplæring i blodprøvetaking på avdelingene, ble det også gjort en del andre tiltak for å lette overgangen. Sykepleiere fikk opplæring i å bestille prøver og skrive ut etiketter. Etikettene ble laget slik at det var informasjon både om hvilke rør som skulle tas og hvilken rekkefølge de skulle tas i. De fikk hjelp til å bestille og organisere utstyret for blodprøvetaking og de fikk utdelt prøvetakingstraller. Da kurs, utstyr og kjennskap til den elektroniske rekvireringen var på plass, overtok avdelingene prøvetakingen selv.

Situasjonen i dag

Til tross for at sykepleiere og helsesekretærer tar mange blodprøver, er det fortsatt bred kompetanse på blodprøvetaking blant bioingeniørene. Cirka 40 av dem jobber daglig med prøvetaking. Alle prøver av barn blir tatt av bioingeniører. Blodprøver på spedbarn og premature utføres kun av spesielt trenet personell. Bioingeniører og helsesekretærer sørger også for at fire blodprøvetakingspoliklinikker er operative, at avdelinger som trenger hjelp til vanskelig eller spesiell prøvetaking får dette og at akuttmottaket får god avlastning for sine blodprøvetakinger.

For å sikre at kompetansen hos sykepleiere og helsesekretærer på St. Olavs Hospital opprettholdes, blir det satt opp kurs i blodprøvetaking én eller to ganger i måneden. Det skjer i samarbeid mellom Avdeling for medisinsk biokjemi og Seksjon for organisasjon og utvikling (tidligere Undervisningsseksjonen). Innholdet er det samme som på kursene i oppstartsperioden. For å sikre god kontakt, er det ikke flere enn ti – tolv deltakere per kurs Det er viktig å ha en god dialog. Jo mer aktive deltakerne er i undervisningen, med spørsmål, kommentarer og deling av erfaringer, jo bedre utbytte får de. Det blir også satt opp egne, obligatoriske kurs for ferievikarer.

I tillegg til disse faste kursene, stiller bioingeniører med undervisningsoppgaver gjerne opp på andre forespørsler fra avdelingene. Det kan for eksempel være at avdelingen har ønske om et innlegg på fagdager, eller kortere presentasjoner av et ønsket emne på et morgenmøte. Målet er alltid å stille opp på forespørsler, slik at avdelingene føler de får god hjelp og støtte. Det er viktig at det er en god dialog mellom sykepleiere, helsesekretærer og bioingeniører som jobber med blodprøvetaking, slik at det er lett å ta kontakt begge veier dersom noe er uklart eller man trenger hjelp.

Avdeling for sykepleierutdanning ved Høgskolen i Sør-Trøndelag har hatt bioingeniører inne i undervisningen av sine studenter i flere år. Samarbeidet er positivt, selv om det gjerne skulle vært utvidet en god del. Bioingeniører bidrar i teoriundervisningen et par timer på andre trinn. Det er selvsagt for lite, med tanke på at de aller fleste sykepleierstudenter kommer til å ta blodprøver når de kommer ut i yrkeslivet. De vil måtte utføre blodprøvetaking både på legekontor, sykehjem og i hjemmetjenesten, i tillegg til at sykepleiere faktisk tar blodprøver på mange norske sykehus, uavhengig av hvordan prøvetakingsvirksomheten er organisert.

Hvem bør ta blodprøvene?

De fleste blodprøver i Norge tas av helsepersonell som ikke har grunnutdanning som bioingeniør. Samtidig tas de fleste blodprøvene av helsepersonell som har opplæring innen blodprøvetaking. Dette er et svært viktig poeng. Alle som tar blodprøver må ha nødvendig opplæring.

Ved mindre sykehus er det naturlig at bioingeniørene organiserer og tar de aller fleste blodprøvene. En kombinasjon av blodprøvetaking og analysearbeid er en effektiv og god organisering i sykehus med korte avstander. Det brukes mindre tid på opplæring av annet helsepersonell og man kan lettere overvåke kvaliteten på blodprøvene.

Ved større sykehus - og spesielt i sykehus med store avstander - kan det være nødvendig å se på alternative løsninger. Hvis man velger en alternativ løsning på organisering av blodprøvetakingsvirksomheten, er det noen områder som må ivaretas spesielt. Ved St. Olavs Hospital er det tenkt på følgende:

• Blodprøvetakingsvirksomheten må være tydelig definert som et fagområde innenfor den bioingeniørfaglige virksomheten.
• Prosedyrebeskrivelser og utvelgelse av utstyr må gjøres av bioingeniører.
• Opplæring av annet helsepersonell må gjøres av bioingeniører.
• En større gruppe bioingeniører må være eksperter innen fagområdet og delta aktivt i arbeidet.
• Det må være døgnkontinuerlig bioingeniørekspertise tilgjengelig for barn og ungdom.
• Det må være døgnkontinuerlig bioingeniørekspertise tilgjengelig for voksne pasienter som er vanskelige å ta blodprøver av.
• Prøvetakingspoliklinikkene må være en del av den bioingeniørfaglige virksomheten.
• Akuttmottak må ha døgnkontinuerlig tilgang på bioingeniørekspertise.
• Pasienter fra psykisk helse og rusomsorg må ha god tilgang på bioingeniørekspertise.

Våre erfaringer med en slik samhandlingsmodell for blodprøvetaking er både positive og negative. Fordelene er helt klart den effektive organiseringen. Blodprøver kan tas når det er medisinsk nødvendig og når det passer for pasienten. Sykepleiere blir i tillegg mer opptatt av sammenhengen mellom prøvetaking og prøveresultat. Ulempen er at man føler en viss usikkerhet rundt kvaliteten på blodprøvene når man ikke har full kontroll på prøvetakingssituasjonen.

Dette er våre erfaringer. St. Olavs Hospitals måte å organisere blodprøvetakingen på er ingen fasit som passer for alle. Det viser seg imidlertid at det er fullt mulig og forsvarlig å organisere blodprøvetakingsvirksomheten på denne måten.

Stikkord:

Blodprøvetaking, Desentralisert blodprøvetaking, St. Olavs Hospital