Introduksjon
Borrelia cysteformer er ingen ny oppdagelse. I 1905-07 rapporterte Dutton og Todd om en såkalt ”negativ fase” for Borrelia duttoni. Disse forskerne foreslo følgende syklus for spiroketen: Spiroketer som kommer ned i flåttens tarm og invaderer tarmens epitel, mister sin bevegelighet, og i løpet av tre - fire dager omdannes de til cysteformer som inneholder granula og kromatinlegemer. Den tiende dagen kunne ikke lenger morfologisk vanlige spiroketer observeres. Imidlertid utviklet det seg nye spiroketer fra det store antall granuler hvis flåtten ble oppbevart i høyere temperatur enn 25 °C (1). Hindle rapporterte det samme i 1911. Han observerte også at det ikke lenger kunne observeres spiroketer i flåttens tarm eller vev etter den tiende dagen ved infeksjon. Når granulært materiale fra flåtten ble injisert i mus, viste det seg imidlertid at slikt materiale var infeksiøst. Det viste seg også at når flåttens temperatur ble øket til 35 °C, utviklet det seg på nytt morfologisk normale bevegelige spiroketer (2). I 1950 observerte Hampp at når 31 måneder gamle kulturer av orale spiroketer og Borrelia vincenti som bare inneholdt granuler, ble overført til ferskt dyrkningsmedium, resulterte det i vekst av morfologisk typiske spiroketer. Han antok derfor at granuler (cyster) og blebs (vesikler) av spiroketene var en del av livssyklusen hos disse spiroketene (3). DeLamater og medarbeidere viste det samme og førte bevis for en kompleks livssyklus hos patogene og ikke patogene Treponema pallidum (4).
Andre forskere fant derimot ingen bevis for en kompleks livssyklus hos spiroketer, og cysteformer ble derfor regnet for døde degenererte former av spiroketer (1).
Spørsmålet om en negativ fase og kompleks livssyklus av spiroketer dukket først opp igjen da Willy Burgdorfer i 1982 oppdaget Lyme disease spiroketen, som nå kalles Borrelia burgdorferi (5). Av spesiell interesse var observasjonen av cyster og blebs i borreliainfiserte flått, som viste seg å reagere sterkt med FITC-konjugert Borrelia antistoff (6).
Egne studier
I 1995 observerte jeg at Borrelia burgdorferi som hadde vært dyrket i BSK-H vekstmedium, uten kaninserum, etter hvert utviklet seg til cysteformer. Etter to måneder kunne ikke lenger vanlige spiroketer observeres, kun cysteformer kunne observeres med mørkefeltmikroskopi. Disse cystene utviklet seg til bevegelige spiroketer etter seks ukers inkubering i BSK-H medium med kaninserum. Som en kontroll på om det fortsatt var bevegelige spiroketer til stede, ble like deler filtrert (0,45 µm filter) og ikke-filtrert materiale tilsatt sine respektive rør. Spiroketer med en tykkelse på 0,18 - 0,3 µm, passerer lett dette filteret. Det ble brukt mørkefelt- og interferenskontrastmikroskopi samt transmisjonselektronmikroskop for å studere cyster og utviklingen av bevegelige spiroketer fra cystene. Cystene hadde en diameter fra 0,5 - 2,0 μm, var runde til irregulære og inneholdt spiroketer eller kjernestrukturer. Elektronmikroskopiske studier viste at cystene var omgitt av en dobbel membran, og spiroketene, som ble observert inne i noen av cystene, hadde mistet en ytre membran. Transvers fisjon av spiroketer inne i cystene kunne også observeres, i tillegg til flageller og makromolekylære strukturer. Cyster som var fullstendig fylt med mørkt materiale, hadde evnen til å dele seg. Kjernestrukturer, granula og blebs viste seg å være omgitt av en dobbel membran (7).
Jeg fant også at Borrelia burgdorferi kan forandre seg til cysteformer når den blir overført til spinalvæske. Denne forvandlingen var komplett innen 24 timer, men forvandlingstiden var langsommere ved høy enn ved lav proteinkonsentrasjon i spinalvæsken.
Spiroketer kunne lett sees inne i cystene, og kjernestrukturer utviklet seg raskere når spinalvæsken hadde patologisk proteinmengde enn hvis den var normal. Over tid utviklet det seg aggregater av cyster (figur 1). Når cystene ble overført til friskt BSK-H medium, kunne de første bevegelige spiroketene sees 9-17 dager etter at vekstmediet var sentrifugert og bunnfallet mikroskopert.
Cystene viste seg å være svært resistente for ulik påvirkning, men cysteveggen gikk i oppløsning når cystene ble utsatt for 0,1 M NaOH, og cysteinnholdet, kjernestrukturer, granuler og spiroketer ble frigjort (8) (figur 2).
Det var ønskelig å studere cystenes biologi nærmere, men det var vanskelig å bruke spinalvæske til å lage store kvantum cyster. Det ble derfor utført en del forsøk for å finne en effektiv måte til å lage cyster i stor skala.
Gjennom eksperimenter ble det oppdaget at destillert vann var et fremragende medium til fremstilling av cyster. Ved å lage en 1:100 fortynning i destillert vann av spiroketer som hadde formert seg én uke i BSK-H medium, kunne det observeres i mørkefeltmikroskop at mer enn 95 prosent av spiroketene forvandlet seg til cyster i løpet av få minutter. Det kunne se ut som om cystene ble produsert ved at bakterien vrengte seg inn i sitt eget membranbeskyttede rom. Noen ganger kunne langsomme bevegelser sees inne i cysten. Etter cirka én uke kunne begynnende cysteaggregater sees og disse økte i størrelse over tid, antall spiroketer inne i cystene avtok og det dannet seg kjernestrukturer, én - seks i hver cyste (figur 3). Inne i noen av cystene kunne livlige bevegelser av kjerner observeres. Størrelsen av cystene varierte fra 0,5 - 4 μm og hadde en rund struktur. Daglig observasjon av cyster som var inkubert i BSK-H-medium, viste at det utviklet seg én - fem hyperbevegelige tynne strukturer som var festet til cystemembranen. Disse tynne strukturene vokste både i lengde og tykkelse, og etter hvert fikk mange av dem utseende som normale spiroketer, de ble bevegelige og løsnet fra cysten (figur 4). Etter sentrifugering kunne de første bevegelige spiroketene sees etter ni dager hvis én dag gamle cyster ble inkubert i BSK-H-medium, men først etter fire uker hvis fem uker gamle cyster ble inkubert. Det ble også observert fisjon av selve cysten hvis den var fylt med mørkt materiale. Elektromikroskopisk kunne det observeres at spiroketen var i stand til å formere seg inne i cysten. Det ble også observert at selve kjernestrukturen inne i cysten produserte blebs (9) (figur 6).
At cystene nå kunne produseres i store mengder på kort tid, gjorde det mulig å studere hvordan cystene ble påvirket av ulike medikamenter. Den mikroskopiske likheten mellom cyster og protozoer gjorde det logisk å teste ut medikamenter som brukes til å behandle protozoinfeksjoner.
Ved å bruke ulike teknikker, kunne ulike fenomen studeres; Akridin orange pH 6,4 ble benyttet for å studere RNA-innholdet i cystene. Akridin orange pH 7,4 (figur 5) og BacLight ble benyttet for å skille mellom levende og døde cyster. For å undersøke om dyrkning av de antibiotikaeksponerte cystene kunne føre til konvertering av cyster tilbake til spiralformer, ble dyrkning utført i BSK-H medium. Transmisjonselektronmikroskop ble benyttet for å observere de ultrastrukturelle elementene (10-13).
Resistensbestemmelse for den mobile bakterien ble utført i BSK-H medium, mens cystene ble undersøkt i BSK-H medium som var fortynnet 1:100 i destillert vann. I tillegg ble de mobile bakteriene testet i isotont saltvann for å se etter eventuell antibiotikahemmende effekt av
BSK-H mediet.
Bakterier ble også testet i destillert vann, for å se om de ulike antibiotika hadde noen hemmende effekt på dannelsen av cyster.
Det ble funnet at hydroxykloroquinin, metronidazole, bismuth ranitidin citrat og tinidazole hadde lyserende effekt på cysteveggen; kjernestrukturer og intracystoide spiroketer gikk i oppløsning. Blebs så også ut til å bli påvirket negativt av disse medikamentene. Det ble også vist at disse antibakterielle stoffene hadde en evne til å hindre utvikling av cyster. Disse forandringene ble observert for konsentrasjoner av medikamentene som er oppnåelig in vivo. Blebs er antatt å ha en spesiell patogen betydning ved Lyme borreliose, både via antigen variasjon, komplementresistens, aktivering til cytokinproduksjon, adhesjonsmolekyler, autoimmun reaksjon, celledrap og intracellulær lokalisasjon (14-23).
Diskusjon og konklusjon
Spiroketer som konverterer til cysteformer og tilbake til spiralformer er altså ikke ny kunnskap, men ble observert allerede for vel 100 år siden av Dutton og Todd (1). Lignende observasjoner ble også gjort for orale spiroketer, Borrelia vincent (3) og Treponema palliudum (4). Ved mikroskopisk observasjon er en lignende livssyklus også blitt foreslått for Reiters treponema, og det er bevist at disse cystene er biologisk aktive (24). Spirosymplocus deltaeiberi, en uvanlig stor spiroket isolert fra mudder som nylig er studert ultrastrukturelt, har også vist seg å produsere cyster som inneholder materiale som kan utvikle seg til nye spiroketer (25). Ved å bruke sølvfarging og elektronmikroskopi lyktes det forskere ved Rocky Mountain laboratoriet i USA, å påvise lineært og sirkulært DNA i Borrelia cyster som hadde utviklet seg i vekstmedium (26).
Flere forskere har bekreftet mine funn om konvertering av Borrelia burgdorferi til cyster under ulike stressforhold og tilbake til spiralformer under gunstig miljø (27-30). Det er også funnet at cyster uttrykker mange nye antigen (27). Dette kan være en av årsakene til negative serologiske reaksjoner, siden dagens tilgjengelige enzymatiske tester ikke innholder cysteantigener. Det er også vist at de vanlig brukte antibiotika til behandling av Lyme borreliose induserer cysteformer, særlig hvis antibiotikakonsentrasjonen er lav (27, 30, 31).
Borreliacyster er dessuten funnet i vev fra ethvert individ som er infisert med Borrelia burgdorferi sensu lato (6, 31-36).
I en studie av de cytomorfologiske variasjonene av Borrelia burgdorferi isolater fra pasienter med eller uten antibiotikabehandling, fant forskere ved Pettenkofer institutt i München at cysteformer (L-former) kunne bli indusert in vivo under påvirkning av penicillin (31).
Det er også vist at Borrelia garinii-cyster produsert etter min metode kan være infeksiøse for mus, og utvikle seg til mobile spiroketer in vivo (28). Cyster isolert fra spinalvæske hos MS-pasienter har også vist seg å kunne utvikles til spiroketer (35).
Borrelia burgdorferi har mange ulike mekanismer for å omgå immunapparatet og antibiotika, og det er ikke urimelig å anta at cysteformer av bakterien kan være en av årsakene til reaktivering etter avsluttet antibiotikabehandling. Hvis så er tilfelle, bør enhver form av bakterien bekjempes for å oppnå et godt behandlingsresultat.
Som følge av disse funnene har vi, ved Sykehuset i Vestfold, et pågående prosjekt hvor vi behandler borreliapasienter som ikke responderer på vanlig behandling med kombinasjonsterapi. Denne behandlingen går ut på å kombinere et nitroimidazol (Flagyl eller Fasigyn) eller Plaquenil med enten doxycyclin eller et makrolid (10-13). Ingen resultater er foreløpig publisert, og selv om resultatene er gode er det likevel noen som heller ikke responderer på denne behandlingen. Hos noen av de pasientene som ikke responderer, kan årsaken være immunologiske mekanismer (37). Det er særlig i USA at denne kombinasjonsbehandlingen har blitt utført i større omfang (38,39), men det er ennå ikke publisert sammenlignende undersøkelser med og uten kombinasjonsbehandling. The Infectious Diseases Society of America’s (IDSAs) anbefalinger for behandling inkluderer ikke våre teorier angående behandling (40). IDSAs retningslinjer baserer seg imidlertid på amerikanske studier hvor bare Borrelia burgdorferi sensu stricto forekommer. I Europa er situasjonen mer kompleks siden flere genospecies forekommer, og det er flere rapporterte tilfeller av tilbakefall av infeksjonen enn i USA.
Kombinasjonsbehandling for å bekjempe cysteformer er antakelig mest aktuelt dersom infeksjonen har vart lenge eller pasienten har fått tilbakefall etter behandling, men en bør vurdere om slik behandling også kan være av verdi ved primærinfeksjon, for å hindre tilbakefall av infeksjonen.
Cysteteorien er fortsatt kontroversiell blant borreliaforskere. Større studier, hvor ulike antibiotikaregimer benyttes ved ulike stadier av sykdommen, bør derfor utføres for å avklare om bekjempelse av cysteformer har klinisk nytte, eller om det i hovedsak er et in vitro fenomen.