Av DANIEL JOHANSEN, kunsthistoriker
Nå er illusjonen smadret. Vi som lever her i landet er ikke lenger Guds utvalgte sykdomsfrie folk, men deler skjebne med alle de som har bodd her før oss. Selv om mange av oss nå er redde med god grunn, er opplevelsen av et korona-stengt Norge lett kost sammenlignet med det våre forgjengere her i landet måtte gjennomleve.
Pest i Trondheim og Bergen
Da byllepesten avla byen Trondheim sin siste visitt i 1629 døde 978 av byens omlag 3000 innbyggere. Går man ned Asylveita i bydelen Hospitalsløkkan vandrer man over beinhaugene etter det siste pestutbruddet. Den såkalte Nykirkegården ble anlagt her for å begrave hvert tredje bysbarn i 1629. Senere ble kirkegården nedlagt og bebygd. Da var innholdet under bakken for lengst blitt historie. Samme sommer og høst vasket pesten også over Bergen, som da var Nordens største by med omlag 15 000 innbyggere. Sykdommen reduserte folketallet med omlag 3000 sjeler på et halvt år.
Den store Manndauden
Norges siste store pestutbrudd rammet Kristiania i året 1654. Første tilfelle ble registrert i juli og først ved midten av november var det over. Da hadde sykdommen spredt seg til det meste av Østlandet. Bare i Kristiania døde 1523 personer på noe over tre måneder.
Det er anslått at dette utgjorde 40 prosent av byens daværende befolkning. Den store Manndaudens siste besøk skapte Norges første kjente offentlige monument, nemlig Peststøtten på Krist kirkegård. Man kan fortsatt se den dersom man besøker kirkegården i Grubbegata rett bak det nylig fraflyttede Deichmannske bibliotek. Teksten på støtten forteller om det fryktelige mannefallet i byen sommeren og høsten 1654, og nevner det første offeret: Soldaten Arne Sivertsen fra Vang. Strenge karantenebestemmelser hindret heldigvis den siste manndauden fra å bli landsomfattende.
Karantener
Pesten brøt ut på nytt i Danmark og Sverige i 1710. For å skjerme Norge innførte myndighetene harde tiltak. Alle nordmenn som bodde nær Sverige ble tvangsflyttet en halv mil fra grensen. De som nektet, fikk gårdene sine brent ned. Alle svensker som forsøkte å ta seg inn til Norge skulle skytes vilkårlig. Skip fra pestrammede områder skulle settes i karantene i 40 dager. Og tiltakene virket.
Et koronastengt Norge er lett kost sammenliknet med det våre forgjengere måtte gjennomleve
Da pesten var avverget kom den svenske invasjonen i 1718. Og den brakte med seg det som alltid fulgte en hær, nemlig soldatsott eller flekktyfus. I Trondheim, som hadde blitt beleiret, brøt epidemien ut i november 1718 blant norske soldater inne i byen. Så spredte den seg videre til innbyggerne og de mange flyktningene fra omlandet. Det døde omlag 500 mennesker i byen i 1719 mot kun 80 to år før. Biskop Eiler Hagerup beskrev forholdene på følgende måte: «Alle huser, streder og hytter ble oppfylte av døde mennesker.»
Angrep på Nord-Norge
Samtidig som landet var under angrep og tyfus spredte seg i Trøndelag, bredte en annen farsott seg over andre deler av Norge. Et skotsk handelsfartøy brakte med seg en koppeepidemi til Bergen tidlig på året 1717. På sommeren kom den årlige armadaen av jekter fra Nord-Norge til byen med fisk, og på returen bar fiskeflåten sykdommen med seg nordover. Misjonæren Knud Leem beskrev de forferdelige forholdene i Finnmark i de påfølgende år. Det er usikkert hvor mange som ble rammet, men skildringene beskriver barnedødeligheten som enorm. Leem skildret innvirkningen epidemien hadde på befolkningen på følgende måte: «... likesom bønder regner sin alder fra krigstiden mellem Sverige og Danmark, regner en Finnmarkslapp sin alder fra den tid barnekoppene innfant sig ...».
Barnekopper
Barn ble særlig hardt rammet av denne fryktelige sykdommen. På 1700-tallet hadde Trondheim og Bergen i gjennomsnitt en stor koppeepidemi hvert syvende år. Østlandet, og især grenseområdene mot Sverige, ble rammet hyppigere, opptil hvert andre år. Lenger nord kunne det gå tiår mellom epidemiene. I 1740-årene for sykdommen over Trøndelag med en slik kraft at det i mange sogn ikke var unger igjen. Bare i Skogn døde over 200 barn i 1742. Trondheim nådde samme antall døde barn i mars samme år. Farsotten bølget over Trøndelag de neste tiårene med hundrevis av unge offer.
Inokulasjon
I 1755 kom et slags vendepunkt. Da ble Norges første inokulasjon utført i Trondheim. Dette var forløperen til koppevaksinen og metoden hadde lenge blitt praktisert i Østen. Inngrepet hadde fått gjennomslag i England noen tiår tidligere. Behandlingen gikk ut på at puss ble tatt fra koppene på et menneske som var mildt angrepet, og dette ble så podet inn i armen på en frisk person. Som oftest fikk den behandlede et lett koppeangrep og ble immun. Kirurgen Georg Wasmuth inokulerte sin unge sønn med vellykket resultat dette året, og reiste så rundt i Trøndelag og gjentok samme prosedyre på omlag 80 barn. To av ungene som Wasmuth behandlet døde etterpå. Han måtte derfor avslutte sitt pionerarbeid.
… og så innså vi at vi faktisk lever under den samme hårde himmel som våre forfedre
Først omlag ti år senere får vi høre om den første inokulasjon i Bergen. I året 1765 nevnes det at en «Doktor Pape» hadde utført inngrepet på noen pasienter. Kort tid etter ble presten Jakob Lund fra Trondheim kalt til byen av stiftamtmannen for å utføre det samme. Det at en prest ble satt til å utføre slike inngrep utløste store protester fra byens leger. Til tross for kontroversen satte denne behandlingsformen fart over hele landet i det påfølgende tiåret.
Vaksine
Oppdagelsen av at inokulasjon av kukopper ga immunitet mot normale kopper, ble gjort av den engelske legen Edward Jenner i 1796. Betegnelsen «vaksine» ble gitt til dette inngrepet etter det latinske ordet «vacca» som betyr ku. Allerede i 1801 utførte stabskirurg Magnus Andreas Thulstrup i Kristiania den første registrerte vaksinen i Norge. To år etter iverksatte stadsfysikus Johan Büchner et vaksinasjonsprogram i Bergen. I 1810 ble vaksinasjon mot kopper påbudt ved lov i hele Danmark-Norge, og i 1979 ble kopper verdens første utryddede pandemi.
Blodsott
På 1700-tallet drev epidemier inn og ut av norske byer og bygder som flo og fjære. Man blir overrasket over at det for eksempel var mulig å skape det vi kaller Trondheims og Christianias gullalder under slike forhold. Blodsott eller dysenteri besøkte norske byer nesten like ofte som tyfus og kopper. Det folkelige navnet kommer av den blodige diareen som den utløser. I 1743 er det anslått at over fem prosent av Norges befolkning døde av sykdommen. En stor epidemi rammet Trøndelag i 1773. Bare i Stjørdal døde 10 prosent av innbyggerne dette året av blodsotten.
Trondhjemsk halsesyke
Selv om dødeligheten gikk ned fortsatte epidemier å hugge løs på Norges befolkning på 1800-tallet. Trondheim og Trøndelag ble så hardt angrepet av difteri i 1820-årene at sykdommen fikk navnet «Trondhjemsk halsesyke». De trangbodde og uhygieniske arbeiderstrøkene som vokste fram utenfor bygrensene ved siste halvdel av 1800-tallet, ble arnesteder for dette århundres nye farsotter. Især kolera. Kristiania var først ut i 1833 med mer enn 800 dødsfall. Nye kirkegårder på Tøyen og Ankerløkken måtte anlegges for å romme alle de døde.
Kolera
I desember 1848 ble den fattige vaskekonen Anne Marie Kinde i Bergen kolerasyk etter å ha vasket klærne til en nylig avdød sjømann. Byens stadsfysikus Ole Bornemann Heiberg unnlot å rapportere dette som et koleratilfelle. Heller ikke da Kindes sønn døde dagen etter ble det slått alarm. Heiberg fryktet de økonomiske konsekvensene av at byen skulle bli underlagt karantene. Først da Kindes datter døde en uke etter, offentliggjorde Heiberg at kolera hadde brutt ut i Bergen, men da var det for sent. Epidemien hadde rukket å spre seg til flere av fattigkvartene. Den femte april 1849 slapp farsotten taket på byen. Da hadde Bergen begravd 712 døde.
Den verste koleraepidemien som rammet Norge traff Østlandet i 1853 med omlag 2500 døde. Bare i Kristiania døde 1579 mennesker. Sykdommen nådde en topp i september da 379 mennesker døde på en uke i hovedstaden alene. Det brøt da ut panikk og tendenser til opptøyer i byen. Det synligste minnet etter denne epidemien er den store kolerakirkegården på Sofienberg, som fra 1961–72 ble omdannet til den nåværende Sofienbergparken. Da 1800-tallet ebbet ut hadde en ny epidemi festet seg i de norske byenes fattigkvarterer: I år 1900 døde hver femte nordmann av tuberkulose.
Spanskesyken
Den siste store soldatsotten kom med første verdenskrig. Spanskesyken vasket innover Europa og Norge fra 1918–1919. Aller verst ble vi rammet høsten 1918 da omlag 10 000 mennesker døde på landsbasis. En øyenvitneskildring fra Trondheim denne høsten beskriver over 70 gravfølger som gikk ned Elgesetergate på en dag. Byen gikk tom for likkister og mange av de døde i begravelsesfølgene ble kjørt til kirkegården i pappesker.
Det roer seg – eller?
Omlag 3000 barn ble smittet under Norges siste store utbrudd av polioviruset mellom 1950 og 1953 og over 300 døde, men etter dette senket roen seg. Med antibiotika og vaksiner mot det meste kunne man nesten få et inntrykk av at epidemier virkelig var historie. Selv hiv-utbruddet på 1980-tallet rokket ikke ved denne allmenne forestillingen. Men så kom korona i 2020, og så innså vi at vi faktisk lever under den samme hårde himmel som våre forfedre.
Pokker ta!
Alle epidemier som har rammet Norge er ikke tatt med i denne artikkelen. For eksempel landets første syfilitikere som ble funnet under utgravningene av middelalderkirkegården på Folkebibliotekstomta i Trondheim i 1980-årene. Disse trønderne klarte å pådra seg den amerikanske syfilisbakterien om lag 100 år etter at Columbus tok den med fra Amerika.
Tenk på dem neste gang du sier «Pokker ta deg» til noen. På gammelnorsk betyr det «Måtte syfilisen ta deg». Epidemiene er ikke bare en del av vår identitet gjennom fortellinger, gamle institusjonsbygninger og vaksiner. De lever også i språket vårt.
Vi trodde de var historie, men nå er de her igjen. Pokker ta!
