Diabetes type 2 (T2D) er en sykdom som involverer forstyrrelser i glukosereguleringen som fører til hyperglykemi. Det er anslått at omtrent 11 % av verdens befolkning lever med T2D, og at antallet personer som får sykdommen stadig øker. T2D utvikler seg sakte over mange år og er preget av forstyrrelser i insulinproduksjonen, insulinresistens og betacelledysfunksjon. I løpet av den lange progresjonen kan prediabetes i første stadium utvikle seg, noe som betyr forhøyet fastende glukose og nedsatt glukosetoleranse. T2D er kronisk og kan føre til flere mikro- og makrovaskulære komplikasjoner, som nerveskader, blindhet, fotsår, hjerte- og karsykdommer, nyresykdom og tidlig død. Det er flere etablerte risikofaktorer knyttet til T2D, inkludert fedme, dårlige spisevaner og en stillesittende livsstil. Siden flere av risikofaktorene kan modifiseres, kan risikoen for T2D reduseres betydelig.
Hvorfor ble studien utført?
Det stadig økende antallet mennesker med T2D og tilhørende komplikasjoner understreker viktigheten av å innføre forebyggende tiltak på et tidlig stadium, når sjansene for å stoppe sykdommen fra å manifestere er størst. T2D er en svært kompleks og heterogen sykdom som utvikler seg ved hjelp av ulike patologiske prosesser. Siden sykdomsforløpet ikke er helt forstått, er det stor interesse for å prøve å kartlegge det. Det mangler studier som har undersøkt et større antall biomarkører i en populasjon med flere gjentatte målinger over lang tid, både når det gjelder biomarkører knyttet til lipider og glukose, men fremfor alt biomarkører for det endokrine systemet. Derfor har vi valgt å analysere et stort antall biomarkører som reflekterer metabolske prosesser i sammenheng med T2D. I tillegg ønsket vi å finne ut hvor tidlig før diagnosen det er mulig å oppdage ugunstige nivåer hos individer som har utviklet sykdommen, og dermed identifisere fremtidig risiko.
Hvilke metoder ble brukt og hvorfor?
Deltakerne i denne studien er hentet fra den pågående kohortstudien «Tromsøundersøkelsen». Det ble benyttet kasus–kontroll-studiedesign med opptil fem gjentatte målinger hos de samme deltakerne fra Tromsø3 (år 1986/87) til Tromsø7 (år 2015/16). Tilfeller ble diagnostisert med T2D mellom Tromsø5 og Tromsø6, mens kontrollene holdt seg friske gjennom hele 30-årsperioden.
Et datasett med informasjon om alder, kjønn, livsstil, sykdommer og vekt, samt frosne serumprøver var tilgjengelig. Biomarkører analysert i serumprøvene var: totallipider, triglyserider, totalkolesterol, LDL-C, HDL-C, TSH, FT3, FT4, 25-hydroksyvitamin D, DHEAS, androstenedion, testosteron, 11-hydroksyandrostenedion, 11- hydroksytestosteron, 11-ketoandrostenedion og 11-ketotestosteron. Biomarkører som allerede var tilgjengelige var ikke-fastende glukose, HbA1c og GGT.
Hvilken betydning kan denne forskningen ha?
Totalt sett ble det observert at forskjeller i nivåer av HDL-C og triglyserider, HbA1c, GGT, testosteron og de ulike 11-oksygenerte androgener kunne sees mellom kasus og kontroller opptil femten år før diagnose. Synkende 25-hydroksyvitamin D-nivåer kunne også observeres syv år før diagnosen. HbA1c, GGT og HDL-C/triglyserider kan brukes til å forutsi fremtidig risiko for T2D allerede syv til femten år før diagnosen. For menn ble det også observert at testosteron og de 11-oksygenerte androgener kunne forutsi fremtidig risiko for T2D opptil femten år før diagnosen. Fra et klinisk perspektiv viser resultatene et stort potensial for å kunne brukes til å oppdage høyrisikoindivider på et tidlig stadium og dermed muliggjøre tidlig innføring av forebyggende tiltak for å stoppe utviklingen av T2D.
