Den vanligste subtypen av gliom, glioblastom, er også den subtypen der pasientene har dårligst prognose. I doktorgradsarbeidet har de vanligste subtypene av gliomer blitt karakterisert på molekylært nivå med tanke på endringer i tumorcellenes DNA og forskjeller i genuttryksnivå. Denne typen karakteriseringsarbeid bidrar til kunnskap om hvilke molekylære mekanismer som er endret i disse svulstene, noe som vil være nyttig for å kunne utvikle mer målrettede behandlingsalternativer i fremtiden.
MGMT-genet koder for et DNA-reparasjonsenzym som er antatt å hemme effekten av cellegiften som tilbys en gruppe gliompasienter. Genet kan slås av ved DNA-metylering i MGMT-genets promotor, og det er vist at pasienter som har slått av genet på denne måten, lever lenger enn pasienter som har umetylert MGMT-promotor (1). Ved bruk av to ulike metoder for deteksjon av DNA-metylering bekreftet vi at metylering av MGMT-promotor er assosiert med bedre prognose for glioblastompasienter (2). De siste årene har IDH-mutasjon blant annet blitt koblet til endringer i DNA-metyleringsmønster (3). Mutasjon i IDH1 og IDH2 observeres hyppig i bestemte undergrupper av gliomer, men svært sjelden i andre svulster (4). I vår prøveserie bekreftet vi mutasjonsfrekvensene i ulike subtyper av gliomer (5). I dag tilbyr Seksjon for Kreftcytogenetikk ved Oslo Universitetssykehus både mutasjonsanalyse i IDH1/2-genene og metyleringsanalyse av MGMT-promotor til bruk i klinisk sammenheng.
Ved bruk av microarrayteknologi fikk vi informasjon om hvor høyt eller lavt de forskjellige genene var uttrykt i hver tumor, og gjennom disse analysene ble det identifisert gener som viste forskjellig uttrykk i ulike gliomgrupper sammenlignet med normalt hjernevev. Det ble også identifisert gener hvor uttrykket var knyttet til overlevelse hos pasienter med glioblastom. Enkelte av genlistene viste en opphopning av gener knyttet til bestemte biologiske prosesser, for eksempel RNA-spleising og medikamentmetabolisme. Disse vil det være interessant å studere videre.
