Høsten 2008 fikk BFI støtte fra NITOs hovedstyre til å påbegynne arbeidet med en bok om bioingeniørenes historie. Patricia Ann Melsom ble bedt om å skrive boka, og en redaksjonskomite ble oppnevnt. Komitemedlemmene var Synnøve Hofseth Almås, Tone Brekke, Gunhild Opsahl, Ellen Ausen Brodtkorb, Margaret Lian Knutsen og Brit Valaas Viddal. I bokas etterord har de fått kreditt for gode ideer og avgjørende veiledning under skriveprosessen.
Forfatteren retter en spesiell takk til Gry Andersen, Brit Valaas Viddal og Lisa Husby Sande.
Fremragende utført
Forfatteren, Patricia Ann Melsom, er ikke bioingeniør, men hun har journalistutdanning og universitetsstudier og var redaktør for Bioingeniøren en årrekke. Hun har også arbeidet i frivillige organisasjoner innen helsesektoren og deres publikasjoner. Hun har etter anmelderens mening utført oppdraget med boka om bioingeniørfaget på en fremragende måte.
Tillitvekkende saklighet
Det som først og fremst slår en under lesningen er en streng og tillitvekkende saklighet. Forfatteren angir kilder for det hun skriver med tilknyttede sidetall der de finnes løpende i fremstillingen, og en kapittelvis mer detaljert angivelse av litteratur og referanser bakerst i boka. Mye av stoffet er fremskaffet via personlige intervjuer med mange av de mest omtalte aktørene. Men forfatteren har også lett i arkiver, møteprotokoller (håndskrevne fra de tidligste periodene), diskusjonsnotater, offisielle dokumenter, tidsskriftet Bioingeniøren, Tidsskrift for Den norske legeforening og andre fagpublikasjoner, i tillegg til dagspressen og diverse bøker. Det må ha vært et svært tidkrevende arbeid, med allsidighet og kvalitet som gevinst.
Et standardverk
Forfatteren sier i «etterordet»: «Mange års graving har avdekket nok stoff til flere bøker, og mye spennende historie ble valgt vekk underveis».
Men boka er konsentrert om oppdraget som ble gitt; å skildre «bioingeniørfagets fremvekst, profesjonsutvikling og organisasjonstilknytning». I så måte vil den nok stå som et standardverk til alle tider.
Boka starter med et kort medisinsk-historisk tilbakeblikk. Så kommer beretningen om organisasjonen, noe som tar om lag halvparten av boka. Stikkord er oppbygging av fagforeningen, etablering av yrkesområdet, tittelendringer fra medisinsk laboratorietekniker via fysiokjemiker til bioingeniør. Også stridigheter med beslektede faggrupper og uenigheter internt, omtales. Dessuten er utdanningen av bioingeniører beskrevet, fra den tiden da det fantes flere ulike veier til målet – til dagens treårige utdanning med felles rammeplan. Arbeidet for å få egen forhandlingsrett og autorisasjon, er også beskrevet.
Resten av boka deles mellom et klargjørende kapittel om fusjonen med NITO og overgangen fra NOBI til BFI, og en relativt detaljert avslutning om utdanning, profesjonsutvikling og etikk. Her er også «Bioingeniørens» historie fortalt.
Akkreditering er ikke nevnt
Det siste ti årenes historisk gjennomgripende kvalitetssikring av medisinske laboratorier, ved at de er blitt internasjonalt akkreditert, burde vært omtalt. Dette angår alle grupper ansatte, og har vært avgjørende for utviklingen av bioingeniørfaget. Offentlig godkjente prosedyrer, dokumentasjonskrav, avviksbehandling osv. har endret den daglige tenke- og arbeidsmåten, noe som kommer pasientene til gode.
Anbefales!
Boka er i relativt stort format, godt illustrert og med tiltalende layout. På innsiden av permene er det satt opp en nyttig historisk tidsakse. Den omfatter milepæler innen internasjonal og norsk medisinsk historie, det historiske og politiske bakgrunnsteppet, organisasjon og utdanning, samt medlemsutvikling for bioingeniørene.
Boka gis den beste anbefaling! Den bør finne veien hjem til mange bioingeniører, og bør anskaffes til alle laboratorier, høgskoler og øvrige arbeidsplasser der bioingeniører har sitt virke.