Av FRØY LODE WIIG, Frilansjournalist
– Det var en veldig hyggelig overraskelse, sier prisvinner Therese Marvik Dahl.
Hun er førsteforfatter av artikkelen «Nytt analysetilbud i Norge: Nevrotransmittere i spinalvæske» som gikk helt til topps i kategorien «øvrige fagartikler». Marvik Dahl er spesialbioingeniør ved Seksjon for medfødte metabolske sykdommer ved Rikshospitalet. Laboratoriet er det eneste i Norge som tilbyr analyser for å diagnostisere slike sykdommer. Spesialbioingeniøren har skrevet artikkelen sammen med Cathrin Lytomt Salvador, som er overlege samme sted.
– Vi jobber med sjeldne sykdommer og spesielle analyser. Ved å skrive artikkelen fikk vi vist frem noe av det vi driver med. Vi håper det vil øke kunnskapen om analysetilbudet vårt, og bidra til at vi kan diagnostisere flere, sier Marvik Dahl.
Nevrotransmittersykdommer er sjeldne, medfødte stoffskiftesykdommer som er underdiagnostisert i Norge. Tidligere har spinalvæskeprøver blitt sendt til Tyskland for analyse. Det har vært både tidkrevende og dyrt. Samtidig er det det alltid en risiko for at prøvematerialet forringes ved transport. Legene på Barnenevrologisk seksjon hadde lenge ønsket å etablere analyse av nevrotransmittere i spinalvæske i Norge. Marvik Dahl og hennes kollegaer tok utfordringen, og begynte arbeidet tilbake i 2017.
– Det har vært tidkrevende og komplisert arbeid, forteller prisvinneren.
De har etablert analysemetoder for tre ulike nevrotransmittergrupper; biogene aminer, pteriner og 5-MTHF. Sistnevnte analyse ble en del av rutinen i januar 2020, de to andre har vært med i seksjonens analyserepertoar siden juni 2021.
Sjeldne funn
Hvert år mottar seksjonen om lag 6000 rekvisisjoner fra hele landet. Mange er fra pasienter med kjente diagnoser, for eksempel Føllings sykdom, og prøvene følges opp av laboratoriet. Andre rekvisisjoner er mer uklare. Det er prøver fra nyfødtscreeningen som det er noe med. Det er også en del prøver fra ungdom og voksne, hvor noe er feil. Men hva?
– Våre rekvirenter ber sjelden om en spesifikk analyse. Det er opp til legene på seksjonen å bestemme, på bakgrunn av den kliniske beskrivelsen. Vi føler oss litt som etterforskere, som leter rundt i høystakken, forteller spesialbioingeniøren.
Sykdommene er per definisjon vanskelige å diagnostisere. Symptomene er uklare, prøveresultatene flertydige. Dette er tid- og ressurskrevende arbeid. Og meningsfullt, understreker Marvik Dahl.
– Foreldrene vet at barnet er sykt, men de vet ikke hva som er galt. Å få en diagnose gir trygghet. De aller fleste synes det er godt å vite, uavhengig om det fins behandling eller ikke, sier hun.
Variert bakgrunn
Marvik Dahl har hatt et variert yrkesliv siden hun var ferdig utdannet bioingeniør i 2001. Hun har jobbet innen farmakologi i Trondheim, medisinsk biokjemi i Stavanger og vært ansatt på legekontor. Hun har undervist i naturfag på videregående skole, og tatt en master i næringsrettet bioteknologi.
– Jeg ønsket meg tilbake til laboratoriearbeid, og er veldig takknemlig for alle utfordringene jeg får i jobben min på Rikshospitalet, sier hun.
Noe av skrivearbeidet er gjort utenom jobb, men prisvinneren har også fått skrive i arbeidstiden. Det er hun glad for. Skrivingen har vært krevende. Skulle det bare ha foregått på fritiden, er det ikke sikkert hun hadde kommet i mål.
– Innimellom har jeg vært så lei at jeg hadde mest lyst til å trykke på «delete»-knappen og glemme hele greia. Men jeg er veldig glad for at jeg fullførte. Det har vært lærerikt og nyttig å få en annens blikk på arbeidet vårt, mener hun.
Nå håper Marvik Dahl at flere vil la seg inspirere til å skrive.
– Bioingeniørfaget er bredt og variert, men vi bioingeniører er ikke så flinke til å vise frem hva vi gjør. Jeg vil gjerne lese om hva andre jobber med, sier hun.
Utfordringen er herved gitt.
Beste vitenskapelige artikkel
Artikkelen «Praksisstudienes omfang og organisering i bioingeniørutdanningen» er kåret til beste vitenskapelige artikkel i 2022. May Tove Furuseth, bioingeniør og universitetslektor ved OsloMet, er førsteforfatter. Artikkelen er et samarbeidsprosjekt mellom bioingeniørutdanningene i Norge, og Furuseth har hele 11 medforfattere. Alle er bioingeniører eller molekylærbiologer og ansatt på universitet eller høyskole.
Samtlige bioingeniørutdanninger i landet er representert i forfatterkollegiet. Det har vært både fordeler og ulemper med å være så mange skribenter, påpeker Furuseth.
– Vi har hatt utrolig mange gode diskusjoner, og fått masse nyttige innspill. Ulempen er at ting tar tid når så mange skal mene noe, og det er vanskelig å begrense seg, forteller hun.
I studien har Furuseth og hennes medforfattere kartlagt hvordan de ulike studiestedene organiserer praksis. De har sammenlignet organisering av praksis i årene før og etter ny retningslinje for bioingeniørutdanningen.
Hovedfunnet er at omfang og organisering av praksis varierer mellom utdanningene.
– Det er særlig store forskjeller i hvor mye intern praksis studentene får, og hvordan intern praksis organiseres, påpeker hun.
Da blir spørsmålet: Hva har ulikhet i praksis å si for kvaliteten på utdanningen? Det kan ikke Furuseth svare på nå, men hun håper å få mulighet til å ta forskningsballen videre.
