HUNT biobank ligger med utsikt til vidstrakte jorder og med Sykehuset Levanger en kort spasertur unna. Beliggenheten i hjertet av Nord-Trøndelag er ingen tilfeldighet.
- Biobanken ligger her for å markere det lokale eierskapet til HUNT (Helseundersøkelsene i Nord-Trøndelag). Hadde ikke nordtrønderne sluttet opp om HUNT i den grad de har gjort, ville vi ikke fått en så verdifull biobank, sier NTNU-professor i molekylærbiologi og bioingeniør Frank Skorpen, som er faglig rådgiver for biobanken.
60 – 70 000 nordtrøndere har deltatt hver gang helseundersøkelsen er blitt gjennomført. Resultatet er en unik samling medisinske data. Noe av det mest verdifulle er de store mengdene biologisk materiale – blod, urin, og celler fra munnslimhinnen, - som vil danne grunnlag for forskning i flere tiår fremover.
Avansert
To bioingeniører og sju kjemiingeniører vokter over dette materialet til daglig. Laboratorieleder er bioingeniør Marit Næss. Sammen med Frank Skorpen viser hun Bioingeniøren rundt i det som, ifølge de to, er en av verdens mest avanserte forskningsbiobanker.
HUNT biobank flyttet inn i de lyse og moderne lokalene i 2006. De første par årene pågikk datainnsamlingen til den tredje helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag – HUNT 3. Da var det hektisk aktivitet med mottak, pipettering og lagring av prøver.
Forvalter
Nå dreier det daglige arbeidet seg i stor grad om å forvalte biobankens materiale. HUNT biobank oppbevarer prøver fra cirka 250 000 personer. Det biologiske materialet fra HUNT 2 og 3 ligger lagret her. Det samme gjør prøver fra andre regionale helseundersøkelser i Norge, som sammen med HUNT utgjør Cohort of Norway (CONOR). I tillegg kan eksterne biobanker og helseundersøkelser lagre materialet sitt i HUNTs frysere.
Over 200 norske og utenlandske forskningsgrupper benytter seg av materiale fra de nordtrønderske helseundersøkelsene. HUNT-data har vært basis for rundt 50 doktorgrader, og cirka 60 internasjonale vitenskapelige artikler i året. Innsamlingen av blod og annet biologisk materiale åpner store muligheter for genetisk forskning.
- En vanlig arbeidsdag for oss i biobanken dreier seg gjerne om å plukke prøver til ulike forskningsprosjekter og fordele riktig mengde prøvemateriale i rørene som skal sendes ut. Vi jobber også mye med ekstrahering av DNA, kvalitetssikring og analysering av SNP-genotyping, forteller Næss.
DNA
Denne formiddagen er bioingeniør Anne Jorunn Vikdal og kjemiingeniør Ann Helen Røstad opptatt med nettopp den arbeidsoppgaven. Glass med buffycoat tilsettes isopropanol. Bufferen sørger for at DNA blir frigjort. Små, hvite DNA-tråder flyter rundt i løsningen. Det ekstraherte DNA-et blir oppbevart ved minus 20°C i et robotstyrt kjølelager. Lageret har plass til flere hundre tusen små lagringsrør. Hvert rør i biobanken har en unik barkode. Et sentralt datasystem holder orden på alle prøvene.
- Det er ekstrahert DNA fra samtlige prøver som ble tatt under HUNT 2. Nå arbeider vi med å ekstrahere fra HUNT 3 og de øvrige CONOR-prøvene. DNA tåler lagring godt. Det tåler høyere temperatur også, men vi har valgt å lagre det ved minus 20 for å oppnå optimal holdbarhet, forteller Næss.
Biobankstaben ekstraherer DNA etter som det kommer prosjektforespørsler.
- Hadde vi fått bevilgninger, kunne vi utvunnet DNA fra absolutt alle prøvene og hatt det liggende klart på lager. Da ville det gått raskere å sende ut materiale til forskerne. Men samtidig ville det ført til at vi ekstraherte mer DNA enn det er etterspørsel etter. De prøvene som er interessante for forskerne, er de som tilhører folk som har blitt syke eller er trukket ut til en kontrollgruppe. Og det gjelder jo langt fra alle som er i biobanken, sier Næss.
196 minusgrader
Banker har hvelv, biobanker har frysebokser. I store lagerrom ligger millioner av små prøverør. Temperaturen i fryselagrene blir voktet nøye.
- Dette er minus 80-lageret vårt, sier Næss og peker på radene med hvite frysebokser.
Her ligger blant annet serum fra HUNT 2 lagret. Prøvene i dette rommet er planlagt brukt det nærmeste tiåret.
I et annet rom står tankene for langtidslagring. Næss må finne frem hansker og ansiktsskjerm før hun bøyer seg over en av tankene og åpner luken på toppen.
Nede i tanken er det flytende nitrogen og minus 196°C.
- Disse prøvene skal ligge her lenge – gjerne i flere tiår, forteller Næss.
De venter på fremtidens forskere, og analysemetoder som kanskje ikke er påtenkt ennå.
Siden biobankens forskningsverdi stiger etter som årene går, er det viktig å utnytte prøvematerialet så effektivt som mulig.
- Vi skal ikke utvikle oss til et biokjemisk laboratorium, men vi kan gjøre flere analyser selv enn vi gjør i dag. Når vi sender fra oss prøvemateriale, blir ikke alt brukt opp. Men siden vi ikke kan garantere for hvordan det er behandlet og oppbevart, kan vi ikke ta tilbake dette prøvematerialet igjen. Hvis vi gjør analyser i biobanken har vi kontroll på alle steg i prosessen og kan minimere forbruket av prøvemateriale, sier Næss.
Personvern
De uendelig mange små rørene med blod og annet biologisk materiale i biobanken kan gi opphav til svært mye informasjon om titusenvis av mennesker. Hvordan sikrer HUNT-organisasjonen seg mot misbruk?
- Alt materialet vi oppbevarer er avidentifisert. Rørene med prøver har ikke navn, men unike barkoder. Kun noen få personer i HUNT-forvaltningen kan gå inn og gjenopprette forbindelsen mellom prøven og personen som avga den. Vi som jobber i biobanken har ikke tilgang til disse opplysningene. Vi forvalter bare prøvene, sier Næss.
