Av GRETE HANSEN, journalist
Det viser en undersøkelse som er presentert i en originalartikkel i dette nummeret av Bioingeniøren.
- Det stemmer. Norsk Hemokromatoseforbund har sloss for at de medlemmene deres som har lavt ferritin kan være blodgivere. Derfor regnet vi med at de som fikk bli blodgivere var mer fornøyde enn de faktisk var. Man skulle tro at det var mye mer attraktivt å gi blodet til pasienter enn å kaste det, sier Turid Aarhus Braseth, hovedforfatter av artikkelen. Hun tilføyer:
- Undersøkelsen vår viste at både de som forble pasienter og de som ble blodgivere, stort sett var fornøyde, men pasientene var altså mer fornøyde.
Undersøkelsen ble gjort i Helse Førde. Der har sykehuset laget et opplegg for personer med hemokromatose, både for pasientene og blodgiverne. Braseth og de to medforfatterne av artikkelen (Anne Røsvik og Tor Hervig) ønsket å undersøke hvordan opplegget fungerer og hvor fornøyde de involverte var (pasienter og blodgivere). Med dette som bakgrunn ble spørreundersøkelsen utført.
Uavklarte forventninger?
Braseth tror at uavklarte forventninger om oppfølging, kan være årsaken til at blodgiverne ikke var like fornøyde som pasientene. Det kan tenkes at jevnlig oppfølging hos en hematolog, slik hemokromatosepasientene får, kjennes tryggere enn en samtale med blodbanklegen annethvert år (se fagartikkelen).
- Men i det øyeblikket disse personene er godkjent som blodgivere, er de ikke definert som pasienter lenger. Da anses de som friske. Forskjellen fra andre givere er at ferritin måles ved hver giving, sier hun.
Blodgivning – en altruistisk handling
I 2017 publiserte Braseth, Røsvik og Hervik en annen artikkel i tidsskriftet «Transfusion and Apheresis» (se referanse 1 i fagartikkelen). Den var basert på en spørreundersøkelse sendt ut til samtlige 25 blodbanker i Norge. Av de 22 som svarte, aksepterte 16 hemokromatose-blodgivere, mens fem ikke gjorde det (én svarte at de delvis gjorde det).
- Hva er årsaken til at enkelte blodbanker ikke aksepterer personer med hemokromatose som blodgivere?
- I Norge skal blodgiving være en altruistisk handling; frivillig og ubetalt. Hvis giveren har egeninteresse av å gi blod, slik mennesker med hemokromatose faktisk har, kan man tenke seg at vedkommende lar være å gi informasjon som kan føre til at han eller hun ikke får gi blod.
- For eksempel smitterisiko?
- Ja, rent teoretisk kan man tenke seg det. Men både norske erfaringer og flere internasjonale publikasjoner viser at dette er feil. Hemokromatoseblodgivere utgjør ingen høyere smitterisiko enn andre givere. Dette er godt dokumentert.
Braseth forteller at praksisen i andre land er omtrent som i Norge: Den varierer. Både fra land til land og innad i hvert enkelt land.
En verdifull gruppe givere
Hemokromatose er den vanligste genetiske sykdommen i Norge, og siden de som har denne genfeilen utgjør en god del mennesker som faktisk må tappes jevnlig, kan de være en verdifull ressurs for de norske blodbankene, mener Braseth. Men da må altså blodbankene sørge for at de er like fornøyde som de som forblir pasienter.
- Det gjør de først og fremst ved å gi god informasjon. Det må komme tydelig fram at hemokromatoseblodgivere ikke har noen økt risiko for å utvikle organskade når de gir blod regelmessig. God informasjon og forventningsavklaring kan ta bort mye av den usikkerheten som vi har avdekket, sier Turid Aarhus Braseth.
Les også fagartikkelen "Pasientar og blodgiverar med hemokromatose: Ei spørjeundersøking ved Helse Førde"
