Av HEIDI STRAND
- Naturen er fantastisk! Noen ganger er det utrolige verdener som åpenbarer seg i mikroskopet, og den opplevelsen vil jeg dele med andre, sier Bardal.
Hun er driftsansvarlig for morfologilaben ved NTNU Sealab i Trondheim, og underviser og veileder studenter. Hun underviser i laboratoriefag for havbruksingeniører og bachelor i fiskefysiologi, og da går det mye i disseksjon, spesielt av laks. Men hovedsakelig jobber hun med histologiske teknikker.
Faglige bilder
- Å jobbe med histologi er å jobbe med bilder, sier Bardal.
Hun forteller at mens hun ser på snitt i mikroskopet kan det komme en tanke om at dette var morsomt eller interessant, og kanskje kan det bli et bilde?
- Kun en enkel justering av lyssetting eller kontrast kan bringe fram fine strukturer. Da knipser jeg bilder, og tar med hjem for å se om det kan bli til noe, forteller fotoentusiasten.
Bildene skaper hun hjemme på fritida. Tidligere bearbeidet hun bildene i programmer som Photoshop, men i dag er det mange flere og enklere programmer å bruke, til og med på mobiltelefon.
- Det er mye fag i bildene, og når de får oppmerksomhet skaper de blest og positiv omtale for NTNU, forteller hun.
Stillehavsål i fellesområde
På en av veggene på Sealab henger et repeterende oransje motiv på sjøgrønn bakgrunn. Det viser utviklingstrinnene til en stillehavsål helt fra klekking til den er åtte dager gammel.
- Dette er et litt pedagogisk bilde, fordi ålens tidlige oppvekst og utvikling i naturen fortsatt er et mysterium. Samtidig er det vakkert og fascinerende, sier Bardal.
Bildene er tatt med bare én dags mellomrom. Man kan tydelig se hvordan den medfølgende matpakken som eggeplommen utgjør, gradvis blir spist opp innenfra. Samtidig endrer munnen seg fra å være lukket til å bli et stort gap.
Hun har prøvd seg fram med farger, for i virkeligheten er ålen transparent og grå å se på i lysmikroskopet.
Lang fartstid
Bardal har vært i havforskningsmiljøet til NTNU siden 1995, og er etter snart 30 år den som har jobbet lengst ved akvakulturdelen av marin seksjon. Hun trives godt i forskningsmiljøet, der dagene varierer.
- Her blir jeg inkludert i prosjekter og får utvikle meg. Og så har vi et godt arbeidsmiljø, forteller hun.
Ideen om å lage bilder av det hun ser i mikroskopet ble realisert for over 20 år siden. Hun ble inspirert av en kollega i Bergen som håndtegnet anatomiske motiver, og tenkte at hun kunne få til noe liknende med fotografering. Tilbake i 2001 begynte hun å leke seg med histologisnittene hun likevel inspiserte som del av jobben sin.
- Digitale kameraer var på den tida blitt mer vanlig, og det gjorde det langt enklere å prøve seg fram, forteller hobbyfotografen.
Piggvarlarve på USA-turné
Den beste plasseringen hun har oppnådd i konkurranser er sjuendeplass i Nikon Small World 2004. Her var fotomodellen en 25 dager gammel piggvarlarve, som senere også ble avbildet i bladet Science.
- Vi farget larvene ved ulike tidspunkt for å følge utviklingen av kalk- og bruskskjelett. Hvis larven har dårlige oppvekstvilkår, kan mye gå galt når skjelettet dannes, sier Bardal.
Hun forklarer at de først fjerner pigment fra piggvarlarvene. Så bruker de enzymet trypsin for å gjøre muskelmassen transparent. Til slutt farges fiskene med alcian blue for brusk, og alizarin red for bein og kalk. I tillegg har Bardal lagt på ekstra farge i et bildebehandlingsprogram. Beinfarging brukes ofte for å følge utvikling, alder og fôrsammensetning hos fisk, og det er spesielt viktig å se om fisken får deformiteter.
Etter konkurransen var bildet av piggvarlarven med på en vandreutstilling i USA i hele 2005.
Ikke kunstner eller fotograf
Bardal nekter fremdeles for å være kunstner eller fotograf, akkurat som for 23 år siden, da Bioingeniøren sist omtalte henne (Bioingeniøren 3/2001). Den gang hadde hun stiftet mikroskopibilder av en smilende vakuole og en sint piggvarlarve på kontordøren sin. I dag henger det i stedet plaketter på veggene, med hederlig omtale og konkurranseplasseringer.
- Jeg er ingeniør, sier Bardal bestemt.
Hun er fornøyd med å ha utdannet seg til bioingeniør, og framsnakker gjerne utdanningen og yrket.
- Bioingeniørutdanninga gir verdifull kunnskap om kvalitet, systematikk og kontroll, som gir deg mange muligheter i arbeidslivet, sier hun.
Bioingeniørens bilder blir ofte gitt som gaver ved avslutninger, disputaser og andre feiringer. I 2005 kjøpte Norges Forskningsråd inn 350 bilder fordelt på 16 motiver. Bildene deles ut som gaver og priser til forskere.
Grønne og oransje hummeregg
Blant mange varierte arbeidsoppgaver på NTNU Sealab skulle Bardal en gang måle diameteren på øynene til noen hummeregg. Dette ble gjort for at hun skulle kunne estimere tidspunktet for når de ville klekke til larver. I mikroskopet ble hun møtt av et fantastisk syn.
- Hummeregga lyste opp i mange farger. Jeg ante ikke at de kunne ha så fine og varierte farger fra naturens side, sier Bardal.
Hummeregga ble foreviget akkurat sånn de så ut.
- De er ufarget, og akkurat slik naturen møtte meg i mikroskopet, forteller hun.
Forskning og arbeidsglede
Bardal forsker ikke direkte selv, men har en teknisk stilling og hjelper kolleger og studenter med prosjektene deres. Noen trenger hjelp til å lære teknikker, andre til mikroskopering
- Hvis jeg skal klare å hjelpe studentene, må de inkludere meg i prosjektene sine, sier hun.
Mange etterspør bilder av dyr og strukturer til presentasjoner og avhandlinger. Det hjelper Bardal til med. Hun hjelper også studentene med å samle inn data, og er ofte med når resultatene skal diskuteres. Da er det en fordel å ha vært lenge i faget, og det er naturlig at hun er medforfatter på relevante artikler.
Bilde av lakselus
Døra til Bardals kontor er alltid åpen, og det er mange som tar kontakt. En av stipendiatene, Stine Østerhus Enodd, vet hvorfor:
- Hun er veldig oppdatert på hva som skjer i faget, og en god støtte å diskutere med, sier Enodd.
Stipendiaten er en av mange som jobber med et stort tverrfaglig prosjekt om lakselusproblematikken. De siste sju årene har prosjektet Taskforce lakselus fostret fem ph.d.-studenter og 30 masterstudenter ved NTNU Sealab. Enodd fikk hjelp av Bardal til å lære seg å fotografere og filme lakselus.
Da den første stipendiaten i prosjektet disputerte, lagde Bardal et lakselusbilde.
- På bildet ville jeg få fram det som er viktig, som at hunnlusa er så mye større enn hannlusa, sier Bardal.
Hun viser også fram hunnens lange, stripete eggstrenger på bildet. Hver mørk stripe kan bli til ei ny lus, og det er mange hundre striper på hver eggstreng.
- Det kan godt hende dette bildet er av en slektning av lusene stipendiatene jobber med, sier Bardal.
Stipendiat og bioingeniør Stine Østerhus Enodd forsker på energiomsetningen til unge lakselus. Hun har fått nyte godt av Tora Bardals lange erfaring med histologi og fotografering gjennom mikroskopet.
- Jeg har blant annet filmet en stilig video som viser klekking av et lakselusegg, forteller Enodd.
Å ta bilder og videoer til presentasjoner og avhandlingen sin har hun fått hjelp til og opplæring av bioingeniørkollega Bardal.
Lakselus og oppdrettsnæring
Enodd forteller at det er to typer lus som er de vanligste ektoparasittene på laksefisk; lakselus og skottelus. Sistnevnte kan livnære seg av over 80 ulike verter, mens lakselusa har spesialisert seg på laksefisk.
- Én lakselus på en fisk er ikke nødvendigvis så ille, men om det blir mange lus vil fisken få store åpne sår og problemer med å regulere saltbalansen, forteller stipendiaten.
Ute i merdene på oppdrettsanlegg er det en kunstig høy konsentrasjon av fisk på samme sted, og da blir det fort mange lus også. Lusegrensa til Mattilsynet er satt til gjennomsnittlig 0,5 voksne hunnlus per fisk. Deler av året, når sjøen er varmere og lusa formerer seg fortere, senkes grensa til 0,2.
Lakselus er et stort problem for oppdrettsnæringa i Norge, blant annet i form av økt dødelighet og smitte til villfisk. Ulike forsøk på bekjempelse av lusa innebærer ofte dårligere dyrevelferd for fisken.*
Beitende lus på luselaben
Siden 2018 har NTNU Sealab hatt sin egen luselab, som del av prosjektet Taskforce lakselus. De henter lus fra oppdrettsanlegg, aler dem opp og holder dem i kultur. Deretter smitter de laks i kar under kontrollerte forhold.
Enodd forteller at det første som skjer etter at lusa har festet seg på fisken er at den går gjennom flere utviklingstrinn, der den skifter mange forskjellige skall. Deretter flytter lusa seg rundt på fisken, mens den beiter slim, hud og blod.
- Det er ubehagelig for fisken å ha lus på seg, og den blir stressa. Vi ser ved at fisken blir mer rastløs enn før, forteller stipendiaten.
Innimellom nullstiller de luselaben, fordi de kan ikke være sikre på at lusa de avler på laben ikke endrer seg for mye i forhold til lusa ute i merdene. Da henter de nye lus fra anlegg, og starter ny avl.
Dyrevelferd for forsøksdyr
Enodd presiserer at laksen de smitter er forsøksdyr, og forsøkene må godkjennes av Mattilsynet. Kravene til dyrevelferd for forsøksdyr er strengt regulert.
- Vi kan smitte én fisk med maks ti voksne lus, sier hun.
Fordi ikke alle lusene fester seg, tilsetter de vanligvis 40-50 lus per fisk under oppsmittinga, og det overskytende antallet plukkes av mens fisken er bedøvet.
Det må sjekkes daglig at smittet fisk har det bra, og er uten sår og skader.
- Fisk som ikke er frisk, avliver vi, sier Enodd.
Fra legekontor til doktorgrad
Da hun studerte til bioingeniør jobbet hun samtidig deltid på et legekontor, blant annet med å ta blodprøver.
- Jeg tror jeg hadde trivdes godt med å jobbe som bioingeniør, - så godt at jeg hadde nok ikke studert videre, forteller Enodd.
Men livet er fullt av tilfeldigheter, legger hun til.
Etter bioingeniørstudiene skrev hun en masteroppgave i molekylærmedisin, om humant metapneumovirus og immunforsvaret. Da hun senere startet på doktorgraden, var planen at hun skulle forske videre på det medfødte immunforsvaret. Det er relativt konservert, og derfor er mye likt hos menneske og fisk.
Men en ph.d. er flere års arbeid, og oppgaven endret seg underveis.
Et steg i riktig retning
Nå forsker Enodd på energiomsetningen hos lakselus fra de klekkes og bare er synlig som små prikker på 0,7 millimeter, til de er klare til å feste seg på fisk. Underveis i forskningen hadde hun store ambisjoner om å bidra til å løse oppdrettsnæringens problemer med lakselus.
- Jeg ser nå som jeg har samlet alle data at jeg slett ikke har fasiten. Jeg har kun tatt et lite steg, sier Enodd.
Hun er ferdig med labforsøkene, og skal i gang med databehandling og å skrive artikler. Disputasen blir muligens våren 2025, men først skal hun ha mammaperm.
Kunst av lakselus
- Jeg er ikke selv spesielt kunstnerisk anlagt, svarer Enodd på spørsmålet om hun har laget bilder på lik linje med Tora Bardal.
For å kunne vise fram lakselus i sin helhet, har Bardal støpt inn lus i en plasttype kalt resin. Den glassklare transparente plastblokken gjør at lusa kan studeres fra alle vinkler, og 3D-modellen blir ofte vist fram under luseforedrag ved avdelingen.
- Det neste blir kanskje lakselussmykker?
- Det hadde vært moro med øredobber, sier Enodd og ler.
Bardal smiler lurt.
*Kilde: snl.no
