Av FRØY LODE WIIG, frilansjournalist
Alarmen har gått. Døren til traumemottaket åpnes, og inn kommer pasienten på trilleseng. Paramedicen som fører sengen stopper opp, ser seg rundt og hever stemmen.
– Er teamet klare for rapport? spør han, tydelig og bestemt i sin signalrøde uniform.
– Ja, kommer det noe mer nølende fra de hvitkledde i rommet.
– Mann, femti år, har falt ned fra balkong i andre etasje. Et fall på fire-fem meter. Uklart hvordan han har landet. Han har smerter i rygg og bekken, rapporterer paramedicen.
Ved pasientsengen høres høylytt stønning: – Jeg har så vondt! Jeg har så vondt!
Paramedicen fortsetter med å informere om hva som er blitt gjort i ambulansen på vei til sykehuset, og avslutter med å ramse opp prøveverdier i radig tempo.
Teamlederen på mottaket gjentar alt paramedicen har sagt. Så trer paramedicen til side, og teamlederen overtar. Pasienten har fremdeles store smerter.
– Det er så vondt! Skal dere ikke hjelpe meg? Au, au, au, jeg har så vondt!
Sykepleierne rykker inn klare for standard systematisk gjennomgang av traumepasienter, ABCDE. Er luftveiene frie? Puster pasienten? Hva med sirkulasjon og bevissthet? Hvilke undersøkelser trengs?
– Au, au, au, jamrer pasienten.
Røntgen er nødvendig, beslutter teamleder. Radiografene kommer. De trenger plass til røntgenapparatet, og sykepleierne flytter seg. Pasienten må legges på siden slik at radiografen får plassert bildeplaten under ham. Sykepleierne må hjelpe til. Når de snur pasienten, roper han høyt av smerte.
Så skal det tas blodprøver. Bioingeniøren er i rommet, men trenger plass ved pasientens side. Sykepleierne må flytte seg igjen. Det tar tid for bioingeniøren å fylle de fem prøveglassene som rekvisisjonen krever. Er teamlederen litt utålmodig? Pasienten har i hvert fall fått nok, og akker seg stadig. Det spiller liten rolle. Blodprøvene må tas.
Røntgenbildene er klare. Det er brudd i bekkenet. Operasjon er nødvendig, og pasienten må videre. Traumeteamet kan puste ut. Øvelse ferdig.
Simulerer akuttmottak
For «akuttmottaket» er i virkeligheten et undervisningsrom for sykepleierutdanningen på OsloMet, Campus Kjeller. «Pasienten» er en dukke, og smertelydene kom fra en av instruktørene i rommet. Paramedicen, sykepleierne, radiografene og bioingeniørene er studenter ved utdanningene som deltar i pilotprosjektet StudentBEST Kjeller
I løpet av to dager skal studentene simulere tre ulike scenarioer: Mottak av fallulykke i traumeteam, overflytting av pasient fra sykehus til sykehjem og tilfelle av anafylaksi i forbindelse med CT-undersøkelse. Felles for alle tre scenarioene er at de krever samarbeid på tvers av profesjon. Paramedic, radiograf, sykepleier og bioingeniør – alle har en viktig oppgave å gjøre.
– Målet er å øke forståelsen for hva andre yrkesgrupper driver med, slik at vi kan samarbeide bedre. Bioingeniører har en tendens til å være tilbakeholdne og beskjedne. Det er viktig at vi synliggjør hva bioingeniører faktisk gjør, og at vi tør å ta plass, mener Runa Marie Grimholt.
Hun er førsteamanuensis ved bioingeniørutdanningen ved OsloMet, og har deltatt i prosjektgruppen som har utarbeidet de ulike scenarioene.
Kjennskap til hverandre
Før simuleringen starter, gjør studentene ulike bli kjent-øvelser gruppevis. De diskuterer hva de vet om de andre profesjonene, og hvilke forventninger de har til hverandre.
– Jeg vet at bioingeniører tar blodprøver. De er flinke til å sette venekateter, sier Suad Ahmed. Hun er i tredje året på sykepleieutdanningen.
– Jeg har snakket med en bioingeniør bare én gang. Jeg var i praksis på sykehus, og fikk en telefon fra laboratoriet med streng beskjed om at papirlappen på prøveglasset var satt på feil, forteller sykepleierstudent Hedda Enger.
Bioingeniørstudent Makka Imaeva (20) forklarer at hvis etiketten er festet feil, kan det hende at instrumentene på laboratoriet ikke klarer å lese den.
Den andre bioingeniørstudenten i gruppen er Shaymaa Fayad (27). Utdanningen ved OsloMet har organisert det slik at studentene deltar i simuleringsøvelsen mens de er i sju ukers praksis i medisinsk biokjemi i andre studieår. Fayad og Imaeva er begge i praksis på Akershus universitetssykehus (Ahus). Ingen av dem har vært i et akuttmottak før, og ingen av dem har hatt noe særlig med andre yrkesgrupper på sykehuset å gjøre.
– Hittil har vi kun tatt blodprøve av friske mennesker på poliklinikk. Jeg har aldri tatt blodprøve på sengepost, forteller Fayad.
– Mine forventninger til dagen er at jeg skal gjøre masse feil. Da er det bra at instruktørene er så tydelige på at det er det de ønsker, slik at vi kan lære, smiler Imaeva.
Hennes eneste kontakt med sykepleiere før denne dagen er et par telefonsamtaler på laboratoriet. Radiograf og paramedic har hun aldri møtt før.
Nye studentgrupper samarbeider
Simulering har vært del av sykepleierutdanningen ved OsloMet i mange år, og sykepleierne har tidligere hatt simuleringsøvelser sammen med legestudenter. Det nye med pilotprosjektet StudentBEST Kjeller er at det bringer sammen yrkesgrupper som ikke har simulert sammen før. StudentBEST Kjeller ble gjennomført én gang i høst- og vårsemester i skoleåret 2022/23. Hvis erfaringene er gode, er håpet å videreføre prosjektet.
– Vi vil at studentene skal være tydelige i sin egen rolle og øve på å ta plassen sin. Vi håper også at studentene får kjenne på tunnelsynet som kan oppstå i en presset situasjon, sier prosjektleder Janne Bakke.
Med tunnelsyn mener hun at man blir så opptatt av sine egne arbeidsoppgaver at man kan glemme at andre yrkesgrupper også har viktige ting å gjøre for og rundt pasienten.
Kommunikasjon er nøkkelen til å kunne samarbeide godt. Her har bioingeniørstudentene en del å gå på, mener førsteamanuensis Grimholt.
– Generelt er bioingeniører opptatt av det praktiske arbeidet på laboratoriet. Det er ikke alltid kommunikasjon og samhandling står i fokus. Bioingeniører må øve seg på å kommunisere klart og tydelig, sier hun.
Under øvelsen på akuttmottaket, glemte først teamlederen å si til bioingeniørene at de skulle ta blodprøver. Viktig læring, fremholder Grimholt.
– Akuttmottak er en stressende arena. Ting blir glemt. Nettopp derfor er det så viktig at bioingeniører tør heve stemmen og si: Nå er lab her. Vi er klare.
Debriefer
Etter hver simuleringsøvelse er det debrief. Gruppen samles i en ring og diskuterer egen innsats. Hva fungerte godt, og hva kunne blitt gjort annerledes?
Diskusjonen under debriefen i «akuttmottaket» tyder på at studentene lærer det de skal: Sykepleierstudentene forteller at de er overrasket over hvor mye plass og tid radiograf og bioingeniør trenger til å gjøre sine undersøkelser.
Radiografene var ikke forberedt på hvor trangt det var rundt sengen, og hvor mange folk som var i mottaket. Bioingeniørstudentene syntes det var stressende å ta blodprøver med så mye folk – og lyd!
– Jeg måtte konsentrere meg om å gjøre akkurat slik vi har lært, og ikke stresse. Vi spurte om navn og fødselsnummer, og vi tappet de fem prøveglassene vi trengte, selv om det føltes som om det tok veldig lang tid. Hvis det var en reell akuttsituasjon, skulle vi kanskje tatt de viktigste prøvene først for å sikre oss, reflekterer Imaeva.
De to bioingeniørstudentene er godt fornøyd med første simuleringsøvelse.
– Det var litt moro, og litt stress, sier Fayad.
Begge mener simulering er en veldig god måte å lære på. Imaeva avslutter:
– Jeg er glad vi får være med på dette. Her lærer vi ting vi ikke kan lese oss til.
