Av Frøy Lode Wiig, frilansjournalist
Et sikkert tegn i tiden: De eldre mener ungdommen nå til dags er sytete og selvopptatte. De unge mener de eldre ikke forstår at det å være ung er annerledes nå enn før.
Slik har det vært siden 1950-tallet. Da kom rock’n’roll, Elvis og James Dean, og før første gang snakket man om en egen ungdomstid, ungdomsopprør og ungdomskultur. Generasjonskløften ble en greie. De eldre, ute av takt med samtiden. De unge, med fremtiden på sine altfor skjøre, utakknemlige skuldre. Dermed intet nytt under solen når generasjon Z, født fra midten av 1990-tallet til rundt 2010, mener det er vanskelig å være ung. Eller?
– Noen forutsetninger og rammer er annerledes i dag. Det gjør tiden som ung voksen ekstra utfordrende for generasjon Z, mener Vilde Vågsland, seniorrådgiver i analysebyrået Opinion.
Hun er ansvarlig for UNG-undersøkelsen, en årlig studie av utviklingstrekk hos norsk ungdom i alderen 15 til 25 år.
Forutsetning 1: Teknologi
For det første: Digitalisering. Generasjon Z er vokst opp med smarttelefon, og lever store deler av livet sitt online. Deres referansepunkt er globalt. De sammenligner seg ikke bare med de andre på skolen, men med folk fra hele verden. Under pandemien økte hele befolkningens bruk av skjerm, men generasjon Z økte skjermtiden mest av alle. Og de brukte mest fra før.
– De er født inn i en tidsalder hvor mye er blitt tilpasset dem. Algoritmer serverer dem det de vil ha, påpeker Vågsland.
Algoritmene styrer Netflix og Spotify, TikTok og YouTube. Unge (og voksne) får serier, musikk og annet innhold tilpasset det de har sett, hørt og likt tidligere. De blir i liten grad utsatt for andres smak og preferanser.
Forutsetning 2: Oppdragelse
For det andre: Curlingforeldre. Dagens unge er barn av 1970- og 80-tallets nøkkelbarn. De som kom hjem til tomt hus fordi begge foreldrene var på jobb. Når de selv ble foreldre, ville nøkkelbarna kompensere. De var på treninger, kamper og cuper. De kjørte og hentet. Ordnet og fikset. Passet på og ryddet unna.
– Generasjonen Z sine forventninger til arbeidslivet er preget av en digital oppvekst og hvordan de er blitt oppdratt. De unge forventer arbeidsoppgaver tilpasset dem, et karriereløp tilpasset dem, tilbakemeldinger tilpasset dem. Dette er en generasjon som krever mer oppfølging, mener Vågsland.
En generasjon med «bortskjemte barn»?
Bioingeniørene Jilan Odden (født 1995) og Zarmeen Abid (født 1996) er blant de eldre i sin generasjon. De har allerede tre-fire år bak seg i arbeidslivet, og jobber ved Avdeling for tverrfaglig laboratoriemedisin og medisinsk biokjemi ved Akershus universitetssykehus (Ahus).
– Jeg forbinder min egen generasjon med en gjeng «bortskjemte barn». Mange er vant til å få ting som de vil, sier Odden.
De to unge bioingeniørene opplever at de står med ett ben i og ett utenfor sin norske generasjon. Odden kom til Norge fra Irak da hun var syv år, mens Abid har pakistansk bakgrunn og flyttet til Norge som femtenåring.
– Min norske mann og mine norskfødte venninner har foreldre som har stilt mye opp. De har fått mye støtte og hjelp hjemmefra, og får det til dels fremdeles, for eksempel med boligkjøp, forteller Odden.
Beskrivelsen treffer
Generelt kjenner Abid og Odden seg selv og sine jevnaldrende godt igjen i beskrivelser av generasjon Z (se faktaboks). De tilbringer mye tid på skjerm (mer enn fem timer per dag i ferier og helger, tre timer på en vanlig hverdag). De opplevde overgangen fra videregående skole til høyere utdanning som voldsom. («Vi måtte lese 500 sider på fire måneder. Sjokk!» og «Jeg slet med selvstendig arbeid. Jeg manglet selvdisiplin.»). Og de er svært opptatt av det sosiale miljøet på jobb. Samme uke som Bioingeniøren er på besøk, skal Oddens seksjon ut og spise, mens Abid skal på bowling med sine kollegaer.
– Jeg er på jobb åtte timer hver dag. Da skal det være hyggelig å være der, påpeker Abid.
Ikke minst er de samstemte i hvor viktig der er å få tilbakemeldinger på jobben de gjør.
– En god leder er en som har forståelse for at folk er forskjellige og gjør ting ulikt. En god leder ser hver enkelt, og gir nyttige tilbakemeldinger, mener Abid.
Siri Beisland Mortensen har vært seksjonsleder ved avdelingen på Ahus siden 2015, de to siste årene ved seksjon for immunologi og spesialanalyser. I sin rolle møter hun mange unge bioingeniører som er i praksis eller i starten av yrkeslivet. Hun understreker at de unge er like forskjellige som alle andre, og personlighetstypene varierer. Men noen fellesnevnere finnes.
– Den unge generasjonen er på et helt annet sted når det gjelder bruk av teknologi og digitalisering. For laboratoriet er det en stor fordel at de unge tar det tekniske så lett. Samtidig er mange av dem utålmodige. Det skal skje noe hele tiden, og de liker ikke å kjede seg, sier hun.
Høye forventninger
De unge stiller høye krav til seg selv. Og til arbeidsgiver. De er opptatt av hva de har rett til og krav på. Hvilke muligheter de har. De har høye forventninger om hva de skal lære, og hvor fort de skal komme til ting.
– Som ledere må vi bruke tid på å trygge dem på at de ikke skal kunne alt med en gang. De må lære seg noe ordentlig først, før de kan gå videre. Vi må jobbe med å senke deres forventninger til seg selv og arbeidsplassen, sier Mortensen.
Det gir Vågsland i Opinion henne helt rett i. Hun mener forventningsstyring er en helt sentral oppgave for ledere av generasjon Z.
– Det handler om å tydeliggjøre hva de unge kan forvente på jobb, hvilke krav som stilles og hva de må gjøre. Det kan være helt banale ting som at det ikke er mulig å velge bort kjedelige arbeidsoppgaver eller bestemme hvem man skal samarbeide med. I arbeidslivet er ikke alt tilpasset dem, understreker Vågsland.
Generasjon Z er født mellom 1995 og 2009.
De er barn av foreldre født mellom 1965 og 1980 (generasjon X). Denne foreldregenerasjonen kalles ofte curlingforeldre.
Kjennetegn ved generasjonen Z er at de er bekymret for fremtiden, på egne vegne og for planeten. De har vokst opp med smarttelefoner, er heldigitale og storforbrukere av sosiale medier. De tilbringer mange timer på nett hver dag. Det aller viktigste ved valg av jobb er å kunne arbeide med noe som interesserer dem, og at det sosiale miljøet er godt. Generasjonen er opptatt av balanse mellom jobb og fritid. Psykisk helse og klima og miljø er hjertesaker.
Generasjon Z kalles nedlatende for «snøfnuggenerasjonen» (fra engelsk «generation snowflake»). Med det menes en generasjon som er selvsentrert, lett å krenke og med lav toleranse for andres meninger. Kritikerne mener snøfnuggenerasjonen har hatt en oppvekst hvor foreldrene har lagt alt til rette for dem, og gitt dem en overdreven tro på hvor unike og viktige de er.
(Merk! Inndeling i generasjoner er ingen eksakt vitenskap. Årstallene for generasjon Z og X kan derfor variere noe. Kilder: Opinion, Teknisk ukeblad, Stavanger Aftenblad)
Dagens studenter er mindre selvstendige og mer kravstore enn tidligere, mener undervisere.
Mange fra generasjon Z er nå i gang med høyere utdanning. Line Wergeland, studieprogramansvarlig for bioingeniørutdanningen ved Høgskulen på Vestlandet (HVL), vil ikke svartmale:
– Vi er heldige på bioingeniørstudiet. Det er høyt snitt for å komme inn, og vi har veldig mange dyktige studenter. De er flinke til å si fra, og gir både positive og negative tilbakemeldinger, forteller hun.
Wergeland understreker at bioingeniørstudentene er en sammensatt gruppe. Noen tilhører generasjon Z, andre er mye eldre. Noen kommer rett fra videregående skole, andre har et halvt arbeidsliv bak seg. Noen er født og oppvokst i Norge, mange er flerkulturelle. I tillegg er det til dels stor variasjon mellom kullene.
Likevel, hvis man skal generalisere, og det skal vi nå, er tendensen at studentene er mindre selvstendige enn før. Og de stiller flere krav, til både utdanning og arbeidsliv. Det sier ansatte ved universiteter og høyskoler som Bioingeniøren har snakket med. Studentene kan ha forventninger – og krav – til foreleseres formidlingsevner. De forventer å kunne velge hvem de skal samarbeide med. Eller de ber om tre uker ferie i juli fra sommerjobben på laboratoriet.
– Inntrykket er at mange kun møter opp dersom undervisningsaktivitet er obligatorisk. Hvis noe butter, for eksempel at de ikke liker foreleseren, dropper de å komme. De vil ha undervisningen slik de vil ha den, sier Wergeland.
Usikre og bekymret
Kravstorheten er koblet med mye usikkerhet. Mange engster seg voldsomt for eksamen. Ved HVL var det flere førsteårsstudenter enn vanlig som trakk seg fra eksamen før jul.
– Det virker som om de er så redde for å mislykkes at de ikke gir seg selv en sjanse, reflekterer Wergeland.
Prestasjonspresset er markant. Mange av studentene har høyt snitt fra videregående, og er vant til å få toppkarakterer uten å måtte anstrenge seg noe særlig. Da kan en C på eksamen utløse fortvilelse.
– Vi bruker mye tid på å forklare at C er en god karakter. De må ikke ta eksamen om igjen, sier Wergeland.
Hun mener studentenes usikkerhet og redsel for å feile også gir et dårligere læringsmiljø fordi det er lite deltagelse og diskusjon i undervisningen.
Stor overgang
Mange synes overgangen fra videregående skole til høyskole og universitet er voldsom. På videregående har elevene hatt regelmessige innleveringer og blitt fulgt tett opp av læreren. Hverdagen i høyere utdanning er en helt annen: En foreleser man ikke er på fornavn med, lange leselister og en eksamen på slutten av semesteret. Forelesere opplever at studenter sliter med å holde konsentrasjonen gjennom 45 minutter. Da blir fire doble forelesninger på én dag tøft å svelge.
Noen studenter virker rett og slett ikke forberedt på å studere. Betyr det at høyere utdanning må tilpasse seg studentene, og senke nivå og krav? Nei, mener Wergeland.
– Vi må kunne forvente at studenter leser på egen hånd, og tar ansvar for å lære seg stoff som er både vanskelig og kjedelig. Det er begrenset hvor gøy det er mulig å gjøre cellebiologi. Noen ting i livet må bare pugges, fremholder hun.
Les også:
