Av GRETE HANSEN, journalist
- Jeg sendte alle papirene mine til Helsedirektoratet for å få norsk autorisasjon, og etter hvert fikk jeg et vedtak om at jeg måtte ha ett års praksis på sykehuslaboratorium først. Det var umulig å få til, sier Gelavizh Tamari (39), som bor i Sandnes i Rogaland.
Utdanningen hennes fra Iran, på 200 studiepoeng, omfatter medisinsk biokjemi, patologi, blodbank og mikrobiologi. Den er ganske lik den norske, mener hun, men har litt mer av både teori og praksis.
Først fikk hun beskjed fra direktoratet om at hun trengte tre måneders praksis – og det kunne hun fått på Stavanger universitetssjukehus (SUS), men så viste det seg at det var tre måneder på fire laboratorier – til sammen et helt år. Det kunne ikke SUS tilby. Pendling var ikke aktuelt på det tidspunktet, til det var barna for små, syntes hun.
Dermed ble det i stedet arbeid som helsesekretær på legekontor – og under pandemien; som driftsleder med ansvar for covidtesting ved en privat klinikk i Sandnes.
Fulltidsstudium
Men nå har omsider mulighetene for å få norsk autorisasjon åpnet seg, og Tamari er i skrivende stund i gang med sju ukers praksis ved medisinsk biokjemi på SUS. OsloMet startet nemlig i høst opp et ettårig fulltidsstudium på 60 studiepoeng for bioingeniører med utdanning fra land utenfor EU/EØS. Hensikten er å tilby det de mangler både av emner og av praksis slik at de oppfyller kravene til norsk autorisasjon.
- Det har vist seg å være bortimot umulig for bioingeniører utenfra å skaffe seg praksisplass selv, det måtte derfor OsloMet hjelpe til med, forteller Vivi Volden, universitetslektor ved bioingeniørutdanningen på OsloMet. Sammen med førstelektor Inger-Lise Neslein, er hun faglig ansvarlig for den kompletterende utdanningen.
- Vi har møtt stor velvilje, selv fra sykehus som ikke vanligvis tar imot studenter fra OsloMet. Det har vært et poeng at studentene skal kunne ta praksisen der de bor, sier Volden.
I august tok de imot de fem bioingeniørene som nå er i gang med det første av to semestre. Det kom inn 14 søknader, forteller de, men de færreste var kvalifisert. Av de fem som slapp igjennom nåløyet, har tre en relevant bachelorutdanning, mens to har fagskoleutdanning i laboratoriemedisinsk analyse, tilsvarende 120 studiepoeng.
Individuelle studieplaner
Når Bioingeniøren snakker med Neslein og Volden er Tamari og de andre studentene allerede ferdig med emnene «introduksjon til bioingeniørprofesjonen» (fem studiepoeng) og valgemner tilsvarende ti studiepoeng, og de er i gang med «norsk laboratoriemedisinsk fagspråk» (fem studiepoeng). I tillegg er de fleste av dem i praksis på sykehus rundt om i landet.
Det er Volden som har hatt hovedansvaret for emnet «norsk laboratoriemedisinsk fagspråk», som er laget spesielt for den kompletterende utdanningen. De andre fagene tas sammen med de ordinære studentene. Volden og Neslein har intervjuet hver enkelt, plukket emner og fag - og så laget individuelle studieplaner.
- Vi fant ut at alle studentene i årets kull trengte undervisning i statistikk og i medisinsk biokjemi. Flere hadde riktig nok fagene fra før, men det var i en annen kontekst enn det vi trenger på norske sykehus. Man kan jo ha en god og langvarig utdanning, men hvis den ikke er pasientrettet på samme måte som den norske, oppfyller den ikke kravene til autorisasjon, sier Neslein.
Det var helt nødvendig med individuelle planer, for de fem studentene hadde svært forskjellige forutsetninger, blant annet når det gjaldt språk.
- Språkkravet er som for andre studenter; å ha bestått den såkalte bergenstesten – eller norsk fra videregående. Men selv om de har det, er nivået forskjellig, forklarer Neslein.
- Alle fem er veldig motiverte, og det er kanskje det viktigste, tilføyer Volden.
En lykkelig tilfeldighet
Den største utfordringen har ifølge de to lærerne vært markedsføring. Hvordan skulle de komme i kontakt med «de der ute» som trenger tilbudet?
- Svaret er sannsynligvis at Helsedirektoratet, som får de fleste henvendelsene, informerer, sier Neslein.
Tamari kan bekrefte at markedsføringen av utdanningen trenger et løft. Det var helt tilfeldig at hun selv fikk vite om den.
- En bekjent, som er bioingeniør, glemte et eksemplar av «Bioingeniøren» i bilen min. Jeg tok det med meg hjem og begynte å lese. Der sto det en artikkel om den kompletterende utdanningen, forteller hun.
Tamari tok på nytt kontakt med Helsedirektoratet, men fikk et litt ullent svar derfra. Så tok hun direkte kontakt med OsloMet og fikk den informasjonen hun trengte.
Neslein og Volden mener at de har et bra samarbeid med Helsedirektoratet, men de kunne ønsket seg enda mer kunnskap om bioingeniøryrket og profesjonsutøvelsen i direktoratet.
- Det hadde kanskje vært en fordel om noen av saksbehandlerne i direktoratet hadde bioingeniørfaglig bakgrunn, mener Volden.
Ønsker mer praksis
Tamari er storfornøyd med praksisen på SUS. Hun er blitt tatt godt imot av hyggelige og erfarne folk, sier hun. Siden det er mange år siden hun tok utdanningen i Iran, er det også lenge siden hun sist tok en blodprøve.
- Jeg var veldig nervøs da jeg skulle være med på prøvetakingsrunde, men bioingeniøren jeg gikk sammen med fikk meg til å forsøke allerede første dag. Det gikk fint - og nå tar jeg blodprøver hver dag, forteller hun.
Hun er fornøyd med OsloMet også – og hun nevner spesielt etikkundervisningen i emnet «introduksjon til bioingeniørprofesjonen». Den var nyttig.
- Men jeg kunne nok tenkt meg noe mer praksis og mindre teori, for det er i praksis jeg lærer mest. En del av teorien jeg får på OsloMet har jeg dessuten hatt tidligere.
Hun tror det gikk greit med eksamen i biokjemi som hun nylig tok, selv om det var noen norske ord hun ikke forsto. Nå gleder hun seg til å komme i gang med det siste halvåret (statistikk og bacheloroppgave) og til å bli ferdig. Og når autorisasjonen er i havn, håper hun på jobb der hun er i praksis nå, ved medisinsk biokjemi på SUS.
God samfunnsøkonomi
Kunnskapsdepartementet har bidratt med 750 000 kroner dette studieåret, og Neslein og Volden er frikjøpt fra deler av stillingene sine for å jobbe med studietilbudet. OsloMet har søkt om 1,3 millioner for neste studieår, og regner med å ta opp et nytt kull høsten 2023.
Volden forteller at utdanningen har vært hjertebarnet hennes i mange år. Det har vært et langt lerret å bleke å få den på fote. Hun minner om at det er mangel på bioingeniører og at det derfor er viktig å utnytte alle de ubrukte ressursene som finnes.
- At dette er god samfunnsøkonomi, er det ingen tvil om, sier Inger-Lise Neslein.
