Av Frøy Lode Wiig (tekst) og Kristin Risa (foto)
– Jeg måtte bare gripe sjansen til å gjøre noe helt nytt. Jeg vil jo ikke gro fast, sier fagbioingeniør Mariann Skarstein ved Kvinneklinikken på Haukeland universitetssjukehus.
Hun har nesten 20 år bak seg på laboratoriet ved Kvinneklinikken. Nå har hun nettopp begynt i ny stilling hvor hun blir ansvarlig for å etablere NIPT-analysen på laboratoriet. NIPT står for non invasive prenatal test og kan påvise kromosomavvik. I løpet av høsten 2021 skal alle norske kvinner over 35 år få tilbud om NIPT-test i sitt regionale helseforetak. Bioingeniøren skrev om innføringen av dette tilbudet i forrige utgave (nr. 7, s. 8-11).
Samarbeidsprosjekt
Ved Oslo universitetssykehus, St. Olavs hospital og Universitetssykehuset Nord-Norge står de medisinsk genetiske avdelingene for analysen. Haukeland, derimot, har bestemt at utstyret skal plasseres og analysen utføres på laboratoriet på Kvinneklinikken, i tett samarbeid med Avdeling for medisinsk genetikk. Plassmangel og uegnet IT-system hos medisinsk genetikk er forklaringen.
– For oss er alt nytt. Vi er et rent klinisk kjemisk laboratorium. Vi har ingen erfaring med genetisk analyse. Det er veldig mye vi ikke kan. Men vi er vant til at det kommer nye ting hele tiden, og vi har endringsvillige ansatte. Så det skal nok gå, sier seksjonsleder Merete Litleskare.
Opplæring i bruk av utstyr er det leverandøren som skal stå for. I tillegg skal fagbioingeniør Skarstein hospitere ved Avdeling for medisinsk genetikk for å få innføring i genanalyser. På sikt er planen at nesten alle bioingeniørene ved laboratoriet på Kvinneklinikken skal kunne kjøre NIPT-analysen.
– Det blir en del av vår rutine, og da må stort sett alle som jobber her kjenne analysen, sier Litleskare.
Motivasjon for endring
Nytt utstyr, ny analyse, ny måte å jobbe på. Da må vaner endres. Heldigvis viser forskning at vaner er enklere å endre hvis motivasjonen er sterk og endringen lystbetont. I tillegg hjelper det å ha støttende folk rundt seg. En entusiastisk heiagjeng er gull verdt. Alt dette er til stede i Bergen.
– Opp gjennom årene har vi mistet noen analyser, så nå er vi glade for at vi får en ny. Samtidig er det jo bioingeniørarbeid det er snakk om, med samme krav til nøyaktighet og presisjon som vi er vant til. Jeg tror vi vil få god bruk for rutinen vi allerede har, sier fagbioingeniør Skarstein.
Etter nesten 20 år på Kvinneklinikkens laboratorium kan hun gjøre mange av oppgavene nesten uten å tenke. Det er vanens velsignelse og forbannelse.
– Vaner er veletablerte effektiviseringsstrategier som gjør at vi kan handle raskt og i faste mønstre. Faren er at vi går i mønstre hvor vi ikke tenker i det hele tatt. Når noe blir automatisert, kobler vi ut refleksjon og analyse, påpeker organisasjonspsykolog Rolv Mohn.
Vanens velsignelse
Å bli kalt et «vanedyr» oppfattes sjeldent positivt. Men vaner har ufortjent dårlig rykte. Uten vaner vil vi bli overveldet av valg. Hva skal jeg spise til frokost, hvilken vei skal jeg ta til jobb, hvor skal jeg henge jakken? Det er en grunn til at vi gjør det samme hver dag. Ved å automatisere hverdagens mange små beslutninger frigjør vi kognitiv kapasitet til andre oppgaver.
Det er dit bioingeniør Elise Kvammen ønsker å komme. Hun er nyutdannet, og har kun noen måneder bak seg på laboratoriet på Kvinneklinikken. De første ukene, da alt var nytt, var hun helt utslitt etter jobb. Nå har hun tatt mengder av prøver av både mødre og nyfødte. Mengdetreningen har gitt resultater: Hun er roligere og tryggere på jobb og mindre sliten etterpå. Men fremdeles kommer nye utfordringer tett: Å håndtere maskinene på laboratoriet på egen hånd. Å gå nattevakt alene.
– Hittil har jeg bare utført vedlikehold på hematologiinstrumentet to ganger. Jeg merker jo at jeg må tenke mer og bruker lengre tid enn kollegaene mine som har gjort det hundre ganger før, forteller Kvammen.
Noe annet ville være naturstridig. Vaner – både gode og dårlige – krever gjentakelse og repetisjon. Men alt kan bli en vane til slutt. Heldigvis og dessverre.
– Hvis mye av arbeidet er automatisert, kan veien være kort til stagnasjon. De aller fleste mennesker ønsker å lære og utvikle seg. Da kan ikke alt gå på vane og rutine, understreker organisasjonspsykolog Mohn.
Brudd i rutiner, ulike oppgaver og nye vaner er viktig for læring og trivsel. Da er det ikke rart at bioingeniørene i Bergen gleder seg til å gjøre genanalyser for første gang.
Vanenes runddans
Vaner er inngrodde handlings- og tankemønstre. Noe – en situasjon, en følelse – trigger en rutine som gir en belønning.
- Truls er sliten på slutten av vakta (trigger), spiser sjokolade på pauserommet (rutinen) og får mer energi (belønning).
- Kari er misfornøyd med en beslutning fra ledelsen (trigger), deler sin frustrasjon med kollegaer over lunsjbordet (rutinen) og opplever å bli hørt og tilhøre et fellesskap (belønning).
Endre rutinen, endre vanen
Nøkkelen til endring er leddet i midten: rutinen. Triggeren får man ikke gjort så mye med, og belønningen vil man gjerne ha. Første steg er å bli klar over hva som trigger adferden eller tankene. Så er trikset å gjøre noe annet enn man vanligvis gjør:
- Truls er sliten på slutten av vakta (trigger), han går en rask tur ut i frisk luft (ny rutine) og får mer energi (belønning).
- Kari er misfornøyd med en beslutning fra ledelsen (trigger), tar opp saken direkte med sin nærmeste leder (ny rutine) og opplever å bli hørt og tilhøre et fellesskap (belønning).
Det høres enkelt ut, men alle som har forsøkt å kutte ut sjokolade eller bruke mindre tid på mobilen vet at det ikke er lett. For å endre den automatiserte rutinen, må hjernens frontallapp kobles på. Den huser blant annet vår evne til å vurdere konsekvenser av handlinger, kontrollere impulser og ta beslutninger. Å endre en vane går ikke av seg selv. Det krever aktive valg og store doser viljestyrke og motivasjon.
(Kilder: Psykolog Rolv Mohn, Charles Duhigg The Power of Habit, Tidsskriftet for Den norske legeforening, Science Daily, Norsk Helseinformatikk)
Hvorfor gjør vi som vi gjør? Nyere forskning på vaner og adferd har mye å takke Eugene Pauly for.
I 1992 ble 70 år gamle Eugene Pauly innlagt på sykehus nær Los Angeles i USA. Prøvene viste encefalitt, en virusinfeksjon i hjernevevet. Pauly overlevde, men områder av hjernen hans var ødelagt for alltid. Han hadde omfattende skader på temporallappen, amygdala og hippocampus, tre deler av hjernen som er helt avgjørende for læring og hukommelse.
Pauly husket ikke lenger sine egne barn. Han hilste på nytt på folk han hadde møtt for bare fem minutter siden. Han gjentok de samme frasene. Pauly hadde mistet både langtids- og korttidsminne. Hele tiår var borte fra hukommelsen hans, og han var ikke lenger i stand til å lagre ny informasjon.
Noen måneder etter sykdommen flyttet Pauly og kona til San Diego. Da legen kom på hjemmebesøk, ba legen Pauly tegne et kart over det nye huset. Det gikk ikke. Han kunne ikke plassere verken kjøkken, soverom eller bad. Romplanen var ny informasjon som Pauly ikke lenger hadde forutsetninger for å huske. Så langt, så helt etter læreboka.
Det oppsiktsvekkende var at mens legen var på besøk, reiste Pauly seg og gikk på toalettet. Litt senere ble han tørst. Da gikk han ut på kjøkkenet og tok seg et glass vann. Alt uten å spørre noen hvor doen eller kjøkkenet var eller hvor glassene sto. Hvordan var det mulig når han ikke husket hvor rommene lå?
Pauly og kona gikk tur i sitt nye nabolag hver morgen og hver ettermiddag og alltid den samme ruten. Mysteriet var stort da Pauly etter hvert begynte å gå turer på egen hånd. Hvis han ble stoppet på veien og bedt om å peke ut huset sitt, klarte han det ikke. Likevel fant han veien til egen ytterdør dag etter dag.
Pasient E.P.
Her er vi ved punktet hvor Eugene Pauly gikk fra å være en pasient med hukommelsestap til å bli E.P., en kjendis i den medisinske forskningslitteraturen: Hvordan var det mulig for en mann uten minne å huske hvor han bodde?
Svaret, tror forskerne, ligger i nervekjerner i hjernen som kalles basalgangliene. Fra før visste man at basalgangliene er viktige for motorisk kontroll. Takket være E.P. har forskere lært at basalgangliene spiller en helt sentral rolle i hvordan vaner oppstår.
Det handler om at hvis vi gjentar en adferd ofte nok, blir den automatisert. Vi trenger ikke tenke for å spise, sykle eller ta tannkrem på tannbørsten. Jo mer automatisert en handling er, jo mindre aktivert er hjernen. Handlingen gjøres ubevisst og automatisk, og uten innblanding av de delene av hjernen hvor funksjoner som hukommelse, refleksjon og beslutningsevne sitter. Det var ingenting i veien med basalgangliene til Eugene Pauly. Derfor kunne han finne veien hjem, så lenge han gikk nøyaktig den samme ruten hver gang. Derfor kan en rutinert bioingeniør ta blodprøver og kjøre analyser uten å bruke mye tankekraft.
Og derfor kan vaner være så vonde å vende: Adferden er i stor grad ubevisst og automatisk, og lagret i nervekjerner dypt i storhjernen.
