Staseslange, stasebånd, stase. Kjært barn har mange navn, og for de aller fleste bioingeniører som tar blodprøver er staseslangen et kjært og nyttig verktøy. Der henger det, på prøvetakingstrallen, klar for morgenrunden. Fort på, ta blodprøve av den første pasienten, raskt av, videre til pasient nummer to, på med stasen igjen, ta prøve, neste pasient, på med stasen … og så videre helt til prøvetakingsrunden er slutt, og man har brukt samme staseslange på 15, 20, 25 pasienter.
Helt vanlig praksis, men er det god praksis? Hva med smitte? Kan bakterier og virus overføres via staseslangen? Og hva med generell hygiene? Er det ikke uheldig at staseslangen går fra en ustelt til en nystelt pasient?
− Vi hadde snakket om det lenge; at det ikke føltes greit å bruke samme staseslange på alle pasientene. Hver pasient burde hatt sin egen staseslange på sengen, var det en bioingeniør som sa en dag. Da bestemte vi oss for å gjøre det slik, forteller Silje Brobakken. Hun har fagansvar for preanalyse på Sykehuset Innlandet Gjøvik.
Så i dag er det hver pasient, sin staseslange. Nå er det en del av rutinen ved sengesentralen at alle nye og rene senger skal ha en staseslange festet ved fotenden. Dermed henger det staseslanger på alle senger i mottak og på post. Stasen følger pasienten, og pasienten har én og samme stase gjennom hele sykehusoppholdet. Når pasienten skrives ut og sengen trilles til vask, følger staseslangen med. På sengesentralen legges staseslangene i en vaskepose og blir vasket sammen med sengetøyet på 60 grader.
Mange involvert i ny rutine
Å endre rutiner er så mye enklere sagt enn gjort, det har Brobakken fått erfare. Sykehusledelsen, avdelingsledelsen, ansatte på sengepost og sengesentral måtte involveres for å få det til. Første stopp for Brobakken var sengesentralen.
− Man kan ikke bare prakke på folk mer jobb og nye arbeidsoppgaver. Her var det snakk om at sengesentralen skulle få ansvar for å fjerne, vaske og henge opp nye staseslanger. Da måtte de ansatte involveres, forteller overbioingeniøren.
Sengesentralen var velvilligheten selv, og det var de som kom på å samle alle staseslangene i en egen vaskepose.
Neste stopp var sykehusledelsen. Sykehuset har om lag 250 senger i omløp. Hvis alle sengene skulle ha egen staseslange, trengtes 200 nye staser. Og det koster penger. Men også finansieringen kom på plass.
Utfordringen var at de nye staseslangene forsvant. De skulle henge på sengene, men der var de ikke. Brobakken gikk på jakt, og fant staser på lager, på skyllerom, i skap og skuffer. Det til tross for at bioingeniørene hadde gjort sitt ytterste for å informere alle ansatte om de nye rutinene. De lagde oppslag, sendte epost og deltok på møter. Likevel forsvant staseslangene, og nye måtte kjøpes.
− Erfaringen var at det tar tid å innføre nye rutiner. Man må være tålmodig og snakke med folk, igjen og igjen, sier hun.
I dag fungerer rutinen godt, og det er betraktelig mindre svinn. Staseslangene får henge der de skal.
Ulik praksis
− Siden det ikke finnes entydige retningslinjer for bruk og vask av staseslanger vil det være mye ulik praksis på laboratoriene, sier Liv Kjersti Paulsen, rådgiver i NITO BFI og sekretær for BFIs rådgivende utvalg for preanalyse, pasientnær analysering og selvtesting (RUPPAS).
En uformell kartlegging av praksis der hvor RUPPAS-medlemmene jobber, viste at noen sykehus bruker flerbruksstaser som vaskes daglig eller ved behov, mens isolerte pasienter alltid har egen stase. Ved to sykehus tilhører staseslangen pasientrommet, på linje med skjorte og sengetøy. Andre sier de bruker én staseslange på prøvetakingsrunde, og at stasen vaskes etter hver runde.
Én årsak til at praksis spriker, er at ingen vet sikkert hva som er riktig å gjøre. Paulsen ønsker seg et samarbeidsprosjekt med mikrobiologene for å finne ut hvor mange bakterier staseslangene tar med seg.
− Jeg håper noen vil gjøre et prosjekt, slik at vi kan finne ut om flerbruk av staseslanger medfører smittefare. Utfordringen er herved gitt, sier Paulsen.
Hun råder laboratorier som er usikre på praksis eller ønsker å innføre nye rutiner, om å ta kontakt med sykehusets smittevernavdeling.
− Det kan være tungt å endre rutiner på egen hånd. Men hvis man rådfører seg med hygienesykepleier eller smittevernlege kan man få mye drahjelp, påpeker Paulsen.
