Bjarne Hjeltnes, universitetslektor ved OsloMet og medlem av programgruppen for Nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS), åpnet utdanningssesjonen. Han kunne fortelle at Kunnskapsdepartementet (KD) mener vi nå står ovenfor et paradigmeskifte og at KD har store forventninger til implementeringen av de nye retningslinjene.
Fra input til output
Den største forskjellen mellom den gamle rammeplanen og de nye retningslinjene er at man går fra et input- til et output-prinsipp. Der rammeplanen detaljbeskriver hvilke fag og i hvilket omfang det skal undervises, vil de nye retningslinjene ha læringsutbyttebeskrivelser (LUB-er) som beskriver hva bioingeniørstudentene skal ha av kompetanse når de er ferdig utdannet. Hvordan studiestedene legger opp løpet for å få studenten dit vil variere; «Det er mange veier til Rom», sa Bjarne Hjeltnes. Et av målene med RETHOS-arbeidet er at utdanningene skal bli likere, men siden mange av LUB-ene har en del rom for tolkning, kan det vippe andre veien, mente han. Dette er en av flere utfordringer knyttet til implementeringen av de nye retningslinjene
IKT-kunnskap – helt essensielt
Foredraget ”IKT-kunnskaper og fremtidens teknologi” samlet full sal. Det engasjerte tydeligvis. Linda E. Svendsen, IKT-rådgiver og bioingeniør ved Sykehuset i Vestfold, ga oss først et historisk tilbakeblikk på informasjonsteknologiens inntog i laboratoriet og den eksplosjonsartede utviklingen som har vært. Hun delte erfaringer fra sin egen hverdag og kom med innspill på IKT-løsninger som kan bli aktuelle i fremtiden. Her ble bruk av robot, nettbrett/mobilbaserte apper og elektronisk ID-sikring nevnt som eksempler. Hun var klar på at kombinasjonen av bioingeniørfaglig kompetanse og IKT-kompetanse er helt nødvendig, og at bioingeniørene må ha IKT som en del av utdanningen. Selv om de møter laboratorienes datasystemer i praksisperioden og når de er ferdig utdannet, bør utdanningene sørge for at de er bedre rustet.
Hvordan underviser vi fremtidens teknologi?
Det er utfordringer knyttet til det å undervise i fremtidens teknologi, blant annet på grunn av dyre instrumenter og avanserte dataverktøy som utdanningene ikke har muligheter til å skaffe seg. Vi fikk presentert flere eksempler på hvordan man kan løse dette. Fra Høgskulen på Vestlandet ga Aud Valle Hansen en oppdatering i hvordan de bruker den nettbaserte plattformen epraksis.no, et virtuelt klasserom med filmer og quizer, som blant annet gir studentene innblikk i instrumenter som benyttes ved de ulike praksisstedene før de kommer ut i praksis.
Mette Lundstrøm Dahl fra Høgskolen i Østfold fortalte om et vellykket opplegg der praksisfeltet og utdanningen samarbeider. Det er knyttet til bruk av MALDI-TOF for å identifisere mikrober. En av bioingeniørene fra sykehuset er med på den første del av laboratorieøvelsen, og når studentene har gjort klar oppsettet på MALDI-platen tar hun den med seg tilbake til sykehuset for analysering. Det spesielle med opplegget er at selve analyseringen blir videofilmet, slik at studentene ikke bare får servert resultatene på et fat, men følger med på analyseringen og ser resultatene etter hvert som instrumentet håndterer dem.
Vi fikk også høre om SAMGen-prosjektet fra NTNU. Kristin Steinsbekk beskrev et femdagers-opplegg som er utarbeidet som et prosjekt mellom bioingeniørutdanningen, Avdeling for medisinsk genetikk (St. Olavs hospital) og Genome Core Facility (NTNU). SAMGen står for «Studentaktiv undervisning innen medisinsk bruk av genomsekvensering», og det ble presentert et variert opplegg som dekket mange aspekter knyttet til temaet. Ved å knytte til seg eksperter fra fagfeltet og bruk av simulering ved hjelp av IT-verktøy for dataanalyse og bioinformatikk, ble temaet godt dekket uten behov for å benytte selve analyseinstrumentet. Det hele ble avsluttet med et «Escape Room»-inspirert oppdrag.
Ett tilleggsaspekt og en åpenbar fordel med alle disse oppleggene er at det gir tettere kontakt og bedre informasjonsflyt mellom utdanningen og praksisfeltet.
