- Pasienten blør fullblod, så hvorfor ikke gi fullblod?
Svært forenklet kan tankegangen bak fullblodtransfusjon oppsummeres slik, forklarer overlege Aurora Espinosa ved blodbanken på St. Olavs hospital.
Sykehuset skal nå gjennomføre et prosjekt hvor de prøver ut bruk av fullblod. Og på bioingeniørkongressen i Tromsø i mai vil Espinosa tale fullblodets sak i en paneldebatt om temaet. For det er delte meninger i fagmiljøet om transfusjon med fullblod er den rette veien å gå.
Basert på krigserfaringer
I Norge er det Haukeland universitetssjukehus som har gått i bresjen for bruk av leukocyttfiltrert fullblod til pasienter med store blødninger. I Bergen har luftambulansen med slikt blod når de flyr ut på oppdrag. Og på sykehuset er det brukt 350 enheter fullblod siden oppstarten i desember 2017, forteller Geir Strandenes, forsker og lege med bakgrunn fra Forsvarets sanitet.
Kriger og konflikter har opp gjennom historien hatt stor påvirkning på den medisinske utviklingen, og bakgrunnen for den nye interessen for fullblod finner man på slagmarkene i Irak og Afghanistan. Som lege for norske marinejegere var Strandenes sentral i utviklingen av en ny doktrine for akuttbehandling av skadde soldater: I stedet for å gi saltvann og komponenter, skal soldater som mister mye blod få fullblod så raskt som mulig.
- Når det er behov for massiv transfusjon bør pasienten få fullblod. Vi erstatter blodtapet med akkurat det samme som er gått tapt, sier Strandenes.
Bruk av ferskt fullblod skal ha ført til bedret overlevelsesrate blant skadde soldater, sammenlignet med de som kun fikk komponentblod (røde blodceller). Strandenes mener de gode erfaringene med fullblod i krigssoner kan overføres til sivil akuttmedisin.
Skeptisk
Det er ikke overlege Mirjana Arsenovic ved blodbanken på Universitetssykehuset Nord-Norge overbevist om. Hun stiller også til debatt på bioingeniørkongressen og etterlyser dokumentasjon på at fullblod egner seg til sivilt bruk. Hun minner om at utvalget av pasienter i en krigssituasjon er svært skjevt.
- Vi snakker om unge, fysisk sterke menn og massive skader. Jeg mener det er prematurt å overføre disse erfaringene til sivil medisin.
Arsenovic er også bekymret for ressursbruken.
- Hvor ofte har vi faktisk bruk for fullblod? Massivt blødende pasienter er sjeldne og varsler ikke sin ankomst på forhånd. Hvis vi skal ha fullblod i beredskap, frykter jeg at vi ender opp med å måtte kaste en god del blod som blir for gammelt. Dette kan innebære å snu opp ned på tjenesten og beredskapen, av hensyn til en liten gruppe pasienter.
Verdt å prøve
Bruk av fullblod bør prøves ut, sier Aurora Espinosa.
Fullblod har vært det eneste alternativet gjennom mesteparten av transfusjonsmedisinens historie. På 1970-tallet begynte overgangen fra fullblod til komponenter. Innen 1990 var komponenter nærmest enerådende ved traumekirurgi, ifølge en artikkel fra amerikanske Mayo Clinic.
Å dele opp blodet i plasma, blodplater og røde blodceller har mange fordeler. Komponentene har lengre holdbarhet, bidrar til lavere blodforbruk og gjør at behandling kan skreddersys. Men fullblodtilhengerne mener at komponenter ikke er optimalt for de pasientene som rett og slett er i ferd med å blø i hjel.
Espinosa påpeker at en transfusjonspakke ved massiv blødning faktisk forsøker å etterligne sammensetningen av blodet i pasientens årer. Forholdet mellom plasma, blodplater og røde blodceller er det samme som i fullblod. Men det blir likevel ikke likt.
- Det følger mye ekstra væske med alle posene med komponenter. Det kan være en fordel å minimere denne væskemengden, mener hun.
Når pasienten blør voldsomt, vil man ikke tynne ut blodet og gjøre koagulasjonen dårligere. Da er ikke nødvendigvis mer væske svaret.
- Logistikken rundt fullblodprosjektet vil være en utfordring, sier Espinosa.
Det må alltid være fullblod tilgjengelig og det må brukes innen to uker for å sikre best mulig holdbarhet på blodplatene. For å unngå reaksjoner hos mottakeren vil det bare bli brukt type O lavtitret blod.
- Vi starter med fullblod på luftambulansen og høster erfaring derfra i første omgang, sier Espinosa.
Hun understreker at man ikke er nødt til å kaste blodet når det er gått 14 dager. Det går an å lage erytrocyttkonsentrat av det.
Venter på forskningsresultater
- Det vil komme mer dokumentasjon på resultatene av bruk av fullblod, i første omgang fra USA, sier Strandenes.
Han forteller at fullblod er innført på 22 traumesykehus i USA, mer enn 30 helikoptre og ambulansene i to byer.
I en artikkel fra Mayo Clinic blir ikke bare fullblod – men varmt fullblod rett fra giveren - fremhevet som det helt optimale å gi til en pasient med massiv blødning. Dette er også basert på erfaringene fra de senere årenes kriger. Men da rekker man ikke å smitteteste blodet før overføring.
I militære enheter gjør man slik blodoverføring så trygg som mulig ved å etablere såkalte vandrende blodbanker: Soldater som er typet og testet før de drar på oppdrag. Ved behov er de klare til å gi blod umiddelbart.
Haukeland har en vandrende blodbank – typede og testede givere som kan kalles inn på kort varsel. Sommeren 2018 trengte et akuttilfelle så mye blod at det ble tomt for blodplater. Da ble givere fra den vandrende blodbanken kalt inn for å gi fullblod, forteller Strandenes.
- Hvilke ulemper ser du ved bruk av fullblod?
- Blodplatefunksjonen blir dårligere jo lengre man lagrer blodet, sier Strandenes.
Hvis forskning skulle konkludere med at det ikke er noen påviselige fordeler knyttet til overlevelse ved å gi fullblod, mener han at det uansett har logistiske fordeler.
- I en akuttsituasjon er det lettere å gi én pose med fullblod enn flere poser med komponenter, mener han.
Kilder: Bergens Tidende, mayoclinic.org, tamingthesru.com, traumatologi.no
