Ta trikken til endeholdeplassen, er beskjeden vi har fått. Der ligger sykehuset - det er ikke til å ta feil av. Men det er det! Bygningen foran oss ser mer ut som et konserthus – med glassfasade, søyler og brede trapper.
Men det viser seg altså å være det flunkende nye inngangsbygget til Ospedialiero Universitaria Carregi, Firenzes største sykehus med om lag 1300 senger og over 5000 ansatte.
Gleder seg til å dykke
De to norske bioingeniørene som vi har alliert oss med, Grethe Brobakk og Brita Hermundstad, har begge jobbet i blodbank en årrekke. Brobakk som fagbioingeniør ved Nordlandssykehuset i Bodø, Hermundstad som seksjonsleder ved Akershus universitetssykehus.
De har deltatt på IFBLS-kongressen som ble avsluttet tidligere på dagen, og er litt skuffet over at den ikke inneholdt en eneste forelesning om transfusjonsmedisin. Desto mer fornøyde er de med at de nå skal få et lite dykk ned i italiensk blodbankverden. De er spente på om de italienske blodbankene er forskjellige fra de norske. Hva slags utstyr har de? Gjøres mye manuelt? Er de selvforsynt med blod?
Språkproblemer
Alba Marzo, lederen for det italienske bioingeniørforbundet, møter det norske følget i foajeen og fører oss forbi sykehusets klesbutikk (!), bokhandel og matbutikk - og ut til et mer tradisjonelt sykehusområde med en salig blanding av gamle og nye bygg (ikke ulikt Ullevål i Oslo).
Marzo har tidligere jobbet 15 år ved blodbanken på Carregi-sykehuset, forteller hun. Nå underviser hun bioingeniørstudenter på universitetet, men siden hun har studenter i praksis på blodbanken, er hun er stadig innom sykehuset. Hun geleider oss hjemmevant forbi høyhus og lavhus, helt til vi ankommer den gule blokken som huser blodbanken
Vel inne blir vi tatt hjertelig imot av Valentina Luti, lege ved blodbanken - og Valentina Fulgido, seksjonsleder og bioingeniør. Litt småprating avslører at ingen av valentinaene har spesielt gode engelskkunnskaper (og ingen av oss norske behersker italiensk bra), så Giulia Salle, en av bioingeniørene som har vakt denne kvelden, blir hentet ut.
Venterommet - der vi blir tatt imot – likner til forveksling et hvilket som helst norsk venterom. Bare plakatene på veggen røper at vi er noen hundre mil hjemmefra.
Lyst – ryddig - moderne
Dører åpnes og vi kommer inn i et lyst, moderne og tomt tapperom (klokka er seks og det gjøres ikke kveldstappinger ved Carregi). Fem stoler til tapping og tre til afereser er ryddig plassert mot veggene. På direkte spørsmål får vi vite at det er 20-25 enheter fullblod i produksjon her hver dag, i tillegg til trombofereser og plasmafereser.
- Det er lite til å være et så stort sykehus, mener Brobakk.
Blodbanken har en egen enhet der de selv utfører all virustesting, kun malariatest sendes mikrobiologisk laboratorium – hvis det er aktuelt.
Doktor Luti forteller at EU-direktivet selvsagt blir fulgt i virustestingen, men i tillegg til hepatitt og hiv, testes det også rutinemessig på Vest Nil-virus, siden det er utbredt i Nord-Italia om sommeren.
- I Norge får giverne fire ukers karantene etter å ha besøkt områder med Vest Nil-virus, opplyser Hermundstad.
Vi får også vite at alle intervjuer av blodgivere blir gjort av leger, og at det bare er sykepleiere som tapper blod.
Bioingeniørene har faktisk ikke lov til å venepunktere – de har med andre ord en litt annen rolle enn i Norge.
- Utrolig smart!
Innenfor tappefasilitetene åpenbarer det seg et eget rom for pasientbehandling. Svært få norske sykehus har tilsvarende, forteller Hermundstad.
Her får hematologiske pasienter transfundert røde og plater, sigdcelleanemipasienter får utskiftningstransfusjoner og pasienter med arvelig høyt kolesterol behandles med såkalt kolonneteknologi, i stedet for plasmautskiftning.
- Utrolig smart med et slikt rom vegg i vegg med tapperommet. Jeg vil tro at blodbanklegene er mer involvert i transfusjonene enn i Norge, sier Brobakk.
Omvisningen fortsetter til komponentframstillingen som har to store kjølesentrifuger og tre presser. Hermundstad spør om detaljer og Valentina Fulgida forteller at det lages blodplater av buffycoat og at det går fire – fem enheter med til hvert platekonsentrat. I motsetning til hjemme er det ikke dyrkningskontroll eller patogen inaktivering av blodplatene. Det betyr at de bare har fem dagers holdbarhet. Det er uansett innenfor EU-regulativet.
Også på immunhematologilaboratoriet nikker nordmennene anerkjennende. Det er ingenting å si på utstyret her heller.
Giulia Salle forklarer at det ikke utføres elektronisk forlik, men at det gjøres enkelt forlik med glassteknikk før hver transfusjon. Donors blod fra blodposens slangestuss blir dessuten typet før blodutlevering, selv om det allerede var gjort én gang i forbindelse med tappingen.
- Ikke noe galt i det, men kanskje litt vel mange kontroller, mener Brobakk – og legger til:
- Det er jo mulig at datasystemet ikke tillater elektronisk forlik.
Etter halvannen time med ivrige spørsmål om likheter og forskjeller er tida vår ute. Salle må tilbake til kveldsarbeidet - og de andre lengter sannsynligvis etter å komme seg hjem.
Mest likt – men litt forskjellig
Det ble kanskje ikke noe dypdykk i italienske blodbankforhold, til det var tida for kort, men en del har vi fått vite. Blant annet at italienske blodbanker er akkurat like moderne og velutstyrte som de norske.
- Veldig mye er som hjemme - vi produserer det samme og vi har nesten likt utstyr, sier Brobakk. En forskjell har hun likevel merket seg, nemlig at organiseringen er atskillig mer legestyrt og hierarkisk enn i Norge.
- Det var legene som intervjuet både nye og etablerte givere. Det var også legene som besvarte alle antistoffutredninger og som tok kontakt med pasientens lege på sengeposten ved antistoffpåvisning. Før transfusjon ble pasient-ID sjekket av både lege og sykepleier. Hos oss holder det at to sykepleiere gjør det, oppsummerer hun.
- Men stort sett var forholdene nesten som hjemme. De var for eksempel veldig opptatt av å få på plass elektronisk ID-sikring ved skanning av pasientarmbånd. Det jobbes det mye med hjemme også, avslutter Hermundstad.
