Hun har lenge gått og lekt med en tanke. Veid for og imot. Kjent på at dette temaet er viktig og bør drøftes i full offentlighet.
Det ville blitt en interessant faglig diskusjon av det. Men det kunne også blitt en debatt med høy temperatur. Orker hun?
Og så er det jobben, da. Hva vil reaksjonen bli hvis hun går ut og mener noe om dette? For hun vet at hennes syn på saken ikke er det samme som arbeidsgiverens.
Hva skal hun gjøre?
Frihet på vikende front
Bioingeniøren i eksempelet over er langt fra alene om å tenke slik. Tidligere i år fikk Norsk redaktørforening gjort en undersøkelse om ytringsfrihetens kår for offentlig ansatte. Blant sykepleierne som ble spurt, svarte halvparten at kravet om lojalitet mot arbeidsgiver står sterkere enn ytringsfriheten innen deres fagområde.
Halvparten svarte også at de har vegret seg mot å delta i offentlig debatt på grunn av dette.
Vil ikke oppfattes som illojal
«Vår» bioingeniør er ikke et tenkt eksempel. Hun jobber i helsevesenet et sted i Norge, og er kompetent til å komme med vektige innspill på sitt fagområde. Men av ulike årsaker føler hun at hun må trå forsiktig.
Derfor blir det ikke noen debatt. Blant annet fordi hun som kunne reist den er redd for reaksjoner hvis hun sier noe som kan tolkes som illojalt.
Frykt og taushetskultur?
Stortinget, mandag 9. desember i fjor: Representant Kjersti Toppe (Sp) utfordrer helseministeren til å fortelle hvordan han vil sikre at ansatte i helsevesenet har reell ytringsfrihet.
Toppe legger frem flere eksempler på det motsatte. Leger er blitt truet med advarsel og oppsigelse for å skrive om svikt i behandlingstilbud, eller kritisere nedleggelsen av en sykehusavdeling.
Hun gir uttrykk for at det flere steder i helsevesenet råder en frykt for å uttale seg, og at det kan gå ut over pasientsikkerheten hvis det brer seg en taushetskultur.
Måtte trekke intervju
Bioingeniører opplever også at det blir lagt hindringer i veien for ytringsfriheten deres. Nøyaktig hva som blir sagt innenfor sykehusveggene i slike tilfeller, vet ikke vi i Bioingeniørens redaksjon. Men at noe har foregått «på bakrommet» er åpenbart.
Det kan dreie seg om debattinnlegg vi aldri hører mer om etter at skribenten har vist manuset til en overordnet. Eller innlegg som når spaltene først etter at flere nivåer i sykehushierarkiet har vært involvert.
Et av de aller tydeligste eksemplene er fra noen år tilbake: Bioingeniør Øystein Brorson følte seg presset av overordnede ved sykehuset hvor han jobbet, og trakk tilbake et intervju med Bioingeniøren. Brorson hadde vært mye i media det året, men borreliose-forskningen hans var kontroversiell.
«Vi ønsker å fremstå som…»
Varianter av den setningen går igjen i kommunikasjonsstrategier. Kritiske røster hevder at det i helseforetakene nå handler for mye om hvordan man vil fremstå og for lite om hva man er.
- Antall kommunikasjonsarbeidere er doblet etter at foretaksmodellen ble innført. Sykehusene er smittet av merkevarebyggingen i privat sektor. Det gir mindre rom for fagfolk til å uttale seg, sa Toppe i stortingsdebatten.
- Skal offentlig sektor egentlig drive med omdømmebygging? spurte nylig Arne Jensen i fagbladet Journalisten.
Jensen er generalsekretær i Norsk redaktørforening.
Omdømme – ikke et mål i seg selv
- Vi jobber ikke med omdømme for omdømmets skyld. Og når man sier at antall kommunikasjonsarbeidere er doblet, må man huske på at å gå fra én til to medarbeidere er en økning på 100 prosent, er Kristian I. Fanghols kommentar til kritikken.
Fanghol er kommunikasjonsdirektør i Helse Nord. Han mener at å få frem et riktig bilde av sykehusene, er viktig for tilliten til tjenestene.
- Og det bildet er tosidig. Det meste går veldig bra i norsk helsevesen, og så er det enkelthistorier hvor noe kunne vært bedre, sier han.
Fanghol tror ikke det er noen sammenheng mellom fremveksten av profesjonelle kommunikasjonsavdelinger og ansattes mulighet til å ytre seg fritt om eget fagfelt og arbeidsplass.
- Fagfolk bør delta i debatt. Terskelen for å ytre seg bør være lav, særlig for vanlige ansatte, sier han.
"Misbruk av ytringsfrihet"
Som mangeårig tillitsvalgt ved St. Olavs Hospital, har Lise Dragset erfaring med å være synlig i media. I kraft av vervet sitt, skal hun stå svært fritt til å ytre seg om forhold på arbeidsplassen. Og den friheten synes hun at hun har. Den eneste gangen hun har tenkt at nå gjelder det å holde tunga bent i munnen, var i 2005 - da det stormet som verst rundt innflyttingen i det nye laboratoriesenteret.
Det hindret henne imidlertid ikke i å uttale seg, hverken i Adresseavisen eller Bioingeniøren.
Men som gruppe er ikke bioingeniørene så ofte ute med «sterke meninger» i media. Dragset tror det henger sammen med at yrkesgruppen er drillet i å følge prosedyrer. De spiller etter regelboka og tar opp ting internt.
- Det er egentlig en god egenskap, synes hun.
Dragset mener at det hun beskriver som misbruk av ytringsfriheten – at selv ledere dropper tjenesteveien og går rett til media for å presse igjennom sine løsninger – kan være like problematisk som manglende medieutspill.
Fritt frem – eller?
Uansett er det mange temaer hvor ansatte i helsevesenet med fordel kan bidra mer i samfunnsdebatten. Derfor mener Dragset det er synd hvis bioingeniører – og andre – ender opp med å bli så forsiktige at de setter munnkurv på seg selv.
- På St. Olavs Hospital har toppledelsen vært tydelig på at ansatte har lov til å ytre seg i media. Men det kan likevel hende at enkelte er redde, selv om det ikke skal være noen grunn til det, sier hun.
Dragset legger til at det kan være vanskelig å ha full oversikt over hva som eventuelt skjer av reaksjoner på lavere nivåer i en så stor organisasjon som et helseforetak.