Debatt
Blodkultur i to stikk – mer skade enn nytte?
Som bioingeniør er noe av det mest uforståelige jeg gjør å ta prøver til blodkultur. Jeg sliter med å forklare for pasienten hvorfor jeg skal ta prøven i to stikk, for jeg forstår det ikke selv. Det er tross alt det samme blodet i både høyre og venstre arm.
Én forklaring på «tostikksregelen» (også kalt «multisite sampling» (MSS)) er at stikk nummer to fungerer som en kontroll på stikk nummer én. Dersom det ikke ble vasket godt nok før stikk nummer én, så kanskje det i det minste er vasket godt nok på neste stikk.
Dersom det ene settet er positivt og det andre er negativt, så kan vi konkludere med falsk positiv (med mindre ett av settene er underfylt eller overfylt). Og dersom begge er positive, men inneholder ulike typer hudbakterier, så gir dette også informasjon om preanalytiske feil.
Men, hva om sett én og sett to tas i samme stikk («single-site sampling» (SSS)) - vil ikke sett nummer to utgjøre en like bra eller bedre kontroll som ved to stikk? Da har de første dråpene, som kan inneholde forurensning fra huden, landet trygt i flaske nummer én, og prøvetakingsutstyret er godt «skylt igjennom» av friskt blod.
Falsk positiv skaper forsinkelser
Det aller beste er naturligvis å unngå den falsk positive i utgangspunktet, for den forsinker diagnostiseringen, øker risikoen for unødvendig antibiotikabehandling og gir pasienten flere unødvendige døgn på sykehus – og sykehusdøgn er dyre. På sykehus som ikke har egne mikrobiologilaboratorier eller metoder for hurtigidentifisering, må den positive blodkulturflasken sendes til et større sykehus for identifisering. Det kan ta lang tid – særlig i nord, hvor fly- og biltrafikk avhenger sterkt av været.
I tillegg kan «tostikksmetoden»/MSS gi flere falsk negative blodkulturer, fordi det oftere skjer at blodkulturflaskene blir underfylt. Heldigvis ser jeg at flere sykehuslaboratorier presiserer i sine prosedyrer at det viktigste er å få tilstrekkelig mengde blod (altså å fylle begge settene godt nok), og ikke å stikke pasienten to ganger.
Vi må sørge for at de første dråpene med blod, de som mest sannsynlig inneholder forurensning, ikke havner i blodkulturflaskene.
Er kasteglass løsningen?
Så, hvordan kan vi redusere antallet falsk positive og falsk negative blodkulturer, spare tid, forebygge antibiotikaresistens og spare pasienten for ekstra ubehag?
Vi må sørge for at de første dråpene med blod, de som mest sannsynlig inneholder forurensning, ikke havner i blodkulturflaskene. Det finnes dyre løsninger, som en egen butterfly med såkalt «Initial Specimen Diversion Device» - en slags «lomme» hvor det første blodet samles. Men en effektiv og billig løsning, som det også er gjennomført studier på, er rett og slett bruk av kasteglass.
Et kasteglass er et glass uten tilsetning, som desinfiseres på samme måte som blodkulturflaskene. Kasteglasset fylles først, deretter blodkulturflaskene. Dersom det uansett skal tas flere blodprøver, så kan et av de andre blodprøveglassene – for eksempel et serumrør – tas først.
Kanskje det er noen laboratorier der ute som har lyst til å gjennomføre en studie på dette?
