Julia Orupabo, stipendiat ved Institutt for samfunnsforskning, intervjuet et utvalg sykepleie-, datateknologi- og bioingeniørstudenter ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), først mens de var studenter, så ett år etter endt utdanning. Hensikten var blant annet å finne ut hvilken kompetanse og væremåte de ulike studentgruppene la vekt på - og om det forandret seg over tid.
Overraskende
Mens sykepleier- og datateknologistudentene var opptatte av hva som er typisk kvinnelige og mannlige kompetanseformer og egenskaper, var altså bioingeniørstudentene mer opptatte av etnisitet og språkbeherskelse.
- Det var overraskende at bioingeniørstudentene, både de med og uten etnisk minoritetsbakgrunn, var så opptatte av etniske forskjeller. Særlig språket ble vektlagt som en relevant forskjell, men også holdninger til kjønnslikestilling, alkohol og evnen til å være nøyaktig og ærlig, forteller Orupabo.
Men hun tror ikke at det nødvendigvis er språket i seg selv som skaper skiller. Manglende språkbeherskelse kan bli en sekkebetegnelse for en rekke andre ting som språket er relatert til, som nøyaktighet, ansvar, pålitelighet og arbeidsmoral.
Kjernekompetansen
Etnisitet var også viktig når studentene skulle beskrive bioingeniørers kjernekompetanse. Det å beherske norsk språk ble sett på som spesielt viktig, men også en evne til å kommunisere pålitelighet ble framhevet som et skille mellom dyktige og mindre dyktige bioingeniører.
Det var særlig menn som har innvandret til Norge i voksen alder som havnet utenfor kompetansefellesskapet. Medstudentene oppfattet dem som upålitelige og språksvake. De kunne ifølge kvinnene opptre kontrollerende og noen av dem ønsket ikke å håndhilse på kvinner. Selv hevdet minoritetsmennene at de ble utsatt for ekskludering fordi de er innvandrere.
Del av et større kretsløp
Orupabo har ingen entydig forklaring på forskjellene de tre studentgruppene imellom, men hun minner om at bioingeniørutdanningen ved HiOA er en av utdanningene i landet med størst andel minoritetsstudenter.
- Bioingeniører samarbeider dessuten ikke bare med andre bioingeniører, men er del av et større kretsløp der evnen til å signalisere pålitelighet og kompetanse er viktig. Det kan tenkes at slike kompetanseformer forutsetter en annen type kunnskap enn for eksempel programmeringsspråket til datateknologene. Samtidig er det mange datateknologer som jobber mye med kommunikasjon, så her trenger vi mer forskning.
Ønsket gode karakterer
Hun kan forstå at de kvinnelige bioingeniørstudentene kviet seg for å samarbeide med innvandrerstudenter som de mente snakket dårlig norsk. De ønsket rett og slett å få gode karakterer. Samtidig tror hun at det sterke fokuset på etnisitet og hvem som er språksvake og språksterke, skaper urimelige barrierer. For selv om de mannlige informantene fikk gode karakterer og gode tilbakemeldinger fra praksis, følte de seg usynliggjort og ekskludert i studiemiljøet.
En interessant historie
En faglærer som Orupabo intervjuet fortalte en interessant historie. Hun var sensor for en gruppe som skulle løse en felles oppgave. Majoritetsstudentene lyttet ikke til innvandrerne fordi de trodde at de ikke kunne bidra med noe. Det endte med at gruppen ble delt i to og de leverte to separate oppgaver. Men det var gruppen med minoritetsstudenter som fikk den beste karakteren.
- Jeg skal ikke generalisere ut fra ett enkelt eksempel. Men historien forteller oss noe viktig om at vurderingene vi gjør både baserer seg på faktiske og forestilte forskjeller, sier hun.
Ikke rasisme
Orupabo vil ikke karakterisere de kvinnelige bioingeniørstudentenes holdninger som rasistiske. Hun bruker ikke slike termer i forskningen sin, forteller hun.
- Rasisme er et begrep som får mange til å tenke på onde handlinger begått av mennesker med onde hensikter. Det er jo ikke tilfelle her.
Hun mener at hun heller beskriver hvilke grenser studentene har satt for hva som passer inn og ikke passer inn, og for hvem de har et fellesskap med og hvem som er utenfor dette fellesskapet. Slike grensedragninger handler like mye om å skape tilhørighet og likhet som å skape utenforskap og forskjeller, mener hun.
- Kompetanseidealet til de kvinnelige bioingeniørstudentene begrenser uansett de mannlige minoritetsstudentene. De opplevde at de ble ekskludert og marginalisert og de var motløse med tanke på egne muligheter i arbeidsmarkedet allerede før de hadde fullført utdannelsen sin, sier Julia Orupabo.
