- Vi mennesker takler smerter svært forskjellig. For meg ble det veldig viktig å gå på jobb, selv om jeg hadde vondt. Men det krevde mye, og det gikk ut over både familie og venner, sier Randi Ribe.
Hun er bioingeniør ved Laboratoriemedisin på Universitetssykehuset Nord-Norge. I 1993 var hun involvert i en kjedekollisjon og fikk whiplash. Fem år senere ble smertene verre, og fram til i vår har de dominert livet hennes.
- Men nå er du mye bedre?
- Ja, jeg har endelig funnet en behandlingsmetode som passer for meg. Opp gjennom årene har jeg prøvd blant annet fysioterapi, kiropraktikk, akupunktur, naprapat, men ingenting har hatt varig effekt. Ikke før nå i vår. Da deltok jeg på et tre dagers kurs i mental trening hvor jeg lærte teknikker som styrer forbindelsen mellom kropp og hjerne. Og det virket! Fremdeles har jeg smerter, men når de kommer, bruker jeg øvelsene jeg har lært meg - og så forsvinner de.
- Hva gjør du hvis du får smerter mens du er på jobb?
- Da går jeg på toalettet og gjør øvelsene mine der. Det fungerer.
- I dette nummeret av Bioingeniøren skriver vi om det norske sykefraværet som mange mener er for høyt. Synes du flere burde gå på jobb selv om de har store smerter?
- Nei, det kan jeg ikke si. Terskelen for smerte er som sagt forskjellig. Jeg valgte å gå på jobb, men det tappet meg for krefter. Det gjorde at jeg ikke hadde overskudd til noe annet, knapt nok til familien min. Jeg skjønner at andre velger annerledes. Det er viktig å ta vare på helsen sin. Man har bare en.
- Var du aldri sykmeldt?
- Kun i korte perioder. Jeg har heldigvis en flink leder som jeg har snakket mye med. Hun hjalp meg med å tilrettelegge arbeidet. For eksempel kunne jeg enkelte dager – hvis smertene var ekstra ille - slippe å ha ansvaret for å ta ø-hjelpsprøver, selv om det var min tur. Jeg tror det er veldig lurt å si i fra om smerter og sviktende helse til lederen sin så tidlig som mulig, ikke minst for å forebygge større helseproblemer senere.
- Finnes det bioingeniørjobber du ikke kunne hatt?
- Jeg tror ikke jeg kunne jobbet på et patologilaboratorium. Der sitter bioingeniørene lenge om gangen og mikroskoperer. Det hadde sannsynligvis vært uheldig for nakken min. Laboratoriemedisin er i grunnen en god arbeidsplass hvis man først har slike nakke- og ryggproblemer som jeg har. Man beveger seg mye og det er mulig å unngå statiske bevegelser.
- Hvorfor ble du bioingeniør?
- Jeg så en reportasje på TV som viste bilder av en bioingeniør. Åh, så spennende, tenkte jeg. Fram til da var planen at jeg skulle bli lærer, men der og da ombestemte jeg meg.
- Hvordan tror du studiekameratene husker deg?
- Som en engasjert student, håper jeg. Jeg hadde en tendens til å bli litt trøtt i timene, og det hendte at jeg småsov, særlig når det nærmet seg lunsj. Heldigvis hadde jeg en påpasselig medstudent ved siden av meg som dultet i meg når det var nødvendig.
- Hvilke arbeidsoppgaver er du opptatt med akkurat nå?
- Sammen med noen kolleger har jeg pakket opp poser med prøver fra legekontor og sortert dem i stativer til de ulike laboratoriene. De som har mulighet, hjelper kveldsvakta med slikt arbeid. I dag var det mange hjelpere og det gikk fort og greit.
- La oss se ti år fram i tid. Hva tror du er den største endringen på arbeidsplassen din?
- Da holder vi til i fine lokaler i tiende etasje på det nye laboratoriet. Det skal etter planen være ferdig om tre – fire år. Jeg regner med at vi har en god del nytt utstyr og vi har det sikkert veldig bra. Vi har allerede et veldig godt arbeidsmiljø, og det blir neppe verre i nye og bedre lokaler.
- Hva gleder du deg mest til akkurat nå?
- I ettermiddag skal jeg faktisk treffe coachen som lærte meg mental trening. Hun er i Tromsø for å holde kurs. Det gleder jeg meg veldig til. Jeg har dessuten nylig fått en overbioingeniørstilling innen preanalyse som jeg skal begynne i om få dager. Det ser jeg fram til!
